«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 69
strategi den dominerende eier i Schibsted-konsernet, Tinius Nagell-Erichsen,
har valgt. Han har bestemt at hans aksjer skal overdras til en stiftelse, «Stiftelsen
Tinius», som for det første skal sikre at Schibsted-konsernet skal fortsettes
som et medie-konsern, og for det annet at det skal drives etter bestemte
retningslinjer. Blant annet skal Aftenposten og Verdens Gang «ha frie og
uavhengige redaksjoner» Dessuten skal de nevnte aviser drives med utgangspunkt
i «det kristne verdigrunnlag, norsk kultur og demokratiske prinsipper»
foruten at de skal «representere kvalitet og troverdighet».
Nå ville det være naivt å tro at «sensur»-problemet var løst kun ved redaksjonell
frihet. I prinsippet kunne man like gjerne snakke om «redaktørsensur»
som om «bladeiersensur». Begrepet «sensur» må innebære at det er en situasjon
der det er et formidlingsmonopol eller en dominerende formidlingskanal
som er dirigert av en styrende vilje ut fra politiske, økonomiske eller andre
hensyn. Det er lett å tenke seg at en redaktør kan dirigere på denne måten like
så vel som en eier. Egentlig bør «sensur»-begrepet forbeholdes den klassiske
offentlige sensur ut fra politiske hensyn. Det er og blir altså de mange potensielle
ytrerers frihet det til syvende og sist dreier seg om. Kanalvokterene kan
beskytte den eller true den alt etter omstendighetene.
Det problematiske ved (den i og for seg helt nødvendige) redaktørfunksjonen
demonstreres ved visse tiltak i andre land, der ytreren i spesielle situasjoner
er eneansvarlig for ytringen i et massemedium. Det vil si at ytreren i
noen grad er sikret direkte kommunikasjon med mottager gjennom et massemedium
uten noe form for mellomliggende redaksjonelt ansvar. Det gjelder
den danske bestemmelse om signerte, eksterne bidrag i avisene, og det
gjelder den britiske bestemmelse om politiske partiers tilmålte sendetid i
radio og TV. 119 Det har også vært fremhevet som en fordel ved internett at
her er omkostningene ved å etablere en kanal ut til offentligheten så små, at
enhver kan bli sin egen redaktør. Noen garanti for å få mange mottagere har
man imidlertid ikke utenom de etablerte massemedier. 120 De nevnte eksempler
dreier seg om unntagelser av begrenset rekkevidde, og som først og
fremst er egnet til å demonstrere at vi står overfor en utfordring når det gjelder
redigeringen i forhold til den direkte kommunikasjon. 121 Uansett blir
spørsmålet om, og hvordan, redaksjonell frihet kan betjene den alminnelige
ytringsfrihet
Det er altså all mulig grunn til å spørre: hvem er kanalvokterne i forlagene,
tidsskriftene, avisene og andre steder? Det vil si, hvilke hensyn er det som styrer
de valg de kontinuerlig må ta? Hva er det som velges ut og hvorfor? Hva er
det vi ikke får meddelt gjennom de etablerte kanaler? Tjener systemet hensynet
til sannhet, autonomi og demokrati? Hvordan kan vi få garantert uavhengighet,
åpenhet, mangfold av ytringer og en dialektisk meningsbrytning?
Garantier for dette mangfold ligger for det første i de institusjonaliserte
normer som styrer kanalvokterne. De må gå til oppgaven med ydmykhet idet
de ser på seg selv som det åpne samfunns representanter. Positive normative
føringer av denne art synes å være utbredt. Men det er ikke nok. Det neste
prinsipp er institusjonelt mangfold av typer voktere og i eierstrukturene. Det
er kun ved denne type mangfold at man kan forvente at den nødvendige kritikk
119.Noen ubegrenset adgang er det naturligvis ikke tale om. I første tilfelle må redaktøren i
alle fall bestemme om inseratet skal tas inn, og i annet tilfelle er adgangen begrenset til
de etablerte partier.
120.Kfr. "Informasjonssamfunnet og den digitale revolusjon" i kap. 4.3.5 Informasjonssamfunnet
og den digitale revolusjon.
121.Kfr. også diskusjonen i kap. 6.2.4.5 Spesielt om «politisk reklame» i fjernsynet.