«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 8 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 258
Den erstatningsrettslige situasjon var noe mer uklar etter kriminalloven
av 1842. Loven ga visstnok kun direkte hjemmel for å kreve den økonomiske
skade dekket, men meningen med loven var at det ved utmålingen av det
ordinære erstatningskrav samtidig skulle kunne tas hensyn til ikke-økonomisk
skade. Slik ble det gjort i praksis.
Straffelovens ikrafttredelseslov av 1902 § 19 ga uttrykkelig lovhjemmel for
oppreisning, men da bare ved ærekrenkelser mot bedre vitende (strl. § 248).
Senere er erstatnings- og oppreisningsbestemmelsene revidert flere ganger,
blant annet ved lovrevisjonen i 1939, der formålet var å styrke fornærmedes
stilling i injuriesaker. De nåværende bestemmelser om erstatning og oppreisning
finnes i skadeserstatningsloven 13. juni 1969 nr. 26, § 3-6.
Strafferettslig mortifikasjon har vært kjent i Norge fra det 16 århundre. 506
Lenge berodde ordningen på sedvane. Straffeprosessloven av 1887 ga mortifikasjonsinstituttet
en indirekte hjemmel, idet lovens § 2 nr. 2 forutsatte en
adgang til å få mortifisert ærekrenkelser. Direkte hjemmel fikk mortifikasjon
først ved strl. av 1902 – i § 253. Paragrafen er senere blitt endret flere ganger.
Foruten i Norge, er mortifikasjon av en ærekrenkelse bare kjent i Danmark og
Island.
8.2.3 NOU 1995: 10 Reformer innen injurielovgivningen
Straffelovrådets utredning av 21. mars 1995 (NOU 1995: 10 Reformer innen
injurielovgivningen) var foranlediget av et forslag til endringer av injurielovgivningen,
fremsatt av Norsk Redaktørforening med bred tilslutning fra de
øvrige presseorganisasjoner. Redaktørforeningens forslag var basert på en
utredning fra et utvalg av advokater med erfaring fra injurierett. Redaktørforeningens
forslag er inntatt som vedlegg I til NOU 1995:10.
To av forslagene fra Redaktørforeningen har særlig interesse for drøftelsen
av reaksjonssystemet. Det gjelder for det første forslaget om at mortifikasjonsinstituttet
bør oppheves. 507 Under dissens (3-2) fant straffelovrådet
at mortifikasjonsinstituttet ikke burde oppheves. Det ble imidlertid foreslått
visse begrensninger, og straffelovrådet foreslo at mortifikasjonsinstituttet ble
overført til sivilprosessens former.
Et annet spørsmål av betydning for den krenkedes mulighet til å reagere,
var forslaget om å oppheve adgangen til å reise privat straffesak for ærekrenkelser.
508 Rådet kom til at adgangen til å reise privat straffesak om ærekrenkelser
burde oppheves, selv om vår straffeprosesslovgivning inneholder en
viss generell adgang til å reise privat straffesak der det offentlige ikke ønsker
å påtale saken.
8.2.4 De ulike reaksjonsformer og deres formål
Formålet med straff som reaksjon er den preventive, nemlig å avholde noen
fra å begå straffbare handlinger.
Formålet med erstatning er først og fremst å gjenopprette den skade som
noen er påført. Det samme gjelder i noen grad oppreisning for ikke-økonomisk
skade (tort og svie), men både erstatning og ikke minst oppreisning kan
506.Se Johs Andenæs/Anders Bratholm: Spesiell strafferett, tredje utgave, side 240.
507.Dette er behandlet i NOU 1995: 10 under "Grunnlovsvernet" i pkt. 5.2, side 42 flg.
508.Dette punkt er behandlet i NOU 1995: 10 under "Vern av minoriteters ytringsfrihet"
i pkt. 5.6, side 58.