«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 76
til å minne om det Odd Raaum avslutter sin bok med. Med utgangspunkt i at
infiltrasjonen fra fiksjon og markedsføring kan gi inntrykk av at journalistikken
er en virksomhet som kjennetegnes av mangelfull redelighet, hevder
han at mottrekket bør være at «journalister og redaktører utvidet området for
det berømmelige avsløringsoppdraget til også å gjelde deres egen virksomhet».
130 PFU er utmerket, men det er den form for selvjustis Raaum nevner
som bør kunne utvikles videre. Og det gjelder da ikke generelle debatter om
journalistiske prinsipper, ombudsmannsordninger, faglige utvalg eller andre
former for kvasi-domstoler, men simpelthen avsløringer for offentligheten av
konkrete overtramp. En journalistisk yrkesideologi som står i veien for at man
kan bruke samme medisin på seg selv som på andre, er uheldig. En god
yrkesideologi bør tilsi det motsatte. Selvkritikk er en forutsetning for å kunne
opptre som en troverdig kritiker.
4.2.6 Kunsten og offentligheten
Det kunstneriske uttrykk er behandlet i begrunnelseskapitlet og i den historiske
skisse. Det karakteristiske er hvor sentralt kunsten har stått når det
gjelder å forme vår virkelighetsoppfatning. Vårt århundres diktatorer har visst
dette og har tatt kunsten med dens forførelsespotensial i bruk for politiske
formål. I våre liberale demokratier er kunsten blitt mer provokatorisk og
kritisk i forhold til moralnormer og samfunnsinstitusjoner. Det er da også karakteristisk
at disse siste har hatt vanskelig for å forholde seg til det kunstneriske
uttrykk. Det er således blitt et skille mellom hvordan man forholder seg
til kunsten for de mange og kunsten for de få. Selv om kunsten ikke har noen
spesiell rettslig beskyttelse, nyter den siste kategori, kunsten for de få, i
realiteten en nær fullstendig ytringsfrihet. En av grunnene er kanskje at dens
provokatoriske potensial er uttømt. Det er nesten utenkelig at vi skulle få noen
ny Mykle-sak eller at Odd Nerdrums selvportrett med erigert penis ville
kunne føre til tiltale.
Kunsten for de mange, derimot, har ofte vært underlagt ordinær offentlig
forhåndssensur. Det gjaldt opprinnelig for teateret, og fra 1913, for filmen, en
ordning som fortsatt består. Ettersom man i 1814 ikke kjente til filmen og derfor
bare forbød forhåndssensur av trykt skrift, fantes det ingen beskyttelse for
denne type ytringer i grunnloven, mente man. Filmsensuren er imidlertid
underlagt normer for ytringsfrihet. Det vil si at den skal beskytte oss mot pornografi
og vold, mens den skal åpne for mangfold i de kunstneriske uttrykk.
Det skal altså i prinsippet ikke være snakk om politisk sensur. I praksis strekker
den seg også langt når det gjelder å godta vold og sex så lenge det kan sies
å falle inn under det vanskelig definerbare begrep «kunstneriske uttrykk». 131
Allikevel er det klart at en generell sensurordning må få et paternalistisk
anstrøk og således utfordre den grunnleggende forestilling om det myndige
menneske.
Nå er det tegn til en ny utvikling. Ifølge Jostein Gripsrud var ungdomsopprørerne
fra 60- og 70-tallet, som etterhvert kom til å innta plassene i de øvre
sosiale lag, minst like fortrolige med populærkulturens produkter og tradisjoner
som de var med den seriøse, europeiske kulturtradisjon. De hadde en
130.Raaum, op. cit. side 187-88.
131.Ifølge en undersøkelse gjengitt i Aftenposten 8. april 1999, er det et klart flertall som
ønsker mindre vold på kino. Det er også interessant at Oslos kinosjef ved flere anledninger
ikke har villet sette opp filmer som hadde passert filmsensuren. Grunnen var at de
var for voldelige. Redaktøren grep inn der sensoren var liberal.