«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 98
Praktisk talt alle land overlater altså et visst spillerom til lovgivningen også
på ytringsfrihetens område. Gjennom bestemmelser om hvilke typer av
ytringer som i alle tilfelle skal være beskyttet (eller som det bare på bestemte
vilkår kan gripes inn i), setter Grunnloven grenser for lovgivningens handlefrihet.
Den «vernesone» som Grunnloven stiller opp, kan altså ikke innskrenkes
gjennom ordinær lov. Dersom det kommer på tale å foreta slike inngrep,
må Stortinget altså gå veien om endring i grunnlovens tekst. Men utenfor den
grunnlovsbeskyttede kjerne må man gå til den ordinære lovgivning for å få
beskjed om ytringsfrihetens rettslige omfang til enhver tid.
Den lovgivende myndighet kan velge å benytte sin frihet til å belegge visse
typer av ytringer som ikke nyter grunnlovsvern, med straff eller andre sanksjoner.
Men den kan også unnlate å benytte den adgang som Grunnloven gir
til å forby visse typer av ytringer. Selv om Grl. § 100 i dag f. eks. nevner
ytringer som viser «Ringeagt mod Religionen» blant dem som loven har
adgang til å forby, står lovgiverne fritt til å oppheve straffelovens bestemmelser
om forbud mot blasfemi. Arbeidsdelingen mellom grunnlov og
ordinær lov gir altså mulighet for å kombinere rigiditet på de viktigste punkter
med fleksibilitet på de øvrige.
5.1.2.2 Nærmere om behovet for lovbestemmelser om ytringsfrihetens grenser
Det nevnte synet på fordelingen av rettsregler mellom grunnlov og ordinær
lov forutsetter altså at Grunnloven etterlater et visst rom for å regulere ytringsfrihetens
grenser gjennom lov: Grunnprinsippet om ytringsfrihet i demokratiske
samfunn kan ikke fastholdes uten visse grenser. I den rettslige og politiske
tradisjon i Europa vil ikke mange godta at ytringsfriheten er alene om å
fortjene grunnlovens beskyttelse.
Til dette kommer at bestemmelser i grunnlovs form om hvilke ytringer
som skal nyte vern, ikke alltid vil gi entydig beskjed om sine egne grenser; et
visst rom for utfylling og presisering kan derfor være på sin plass. Det kan
også være behov for lovgivning for å for å fange opp endringer i tekniske forhold
m. v.
På den annen side er utgangspunktet selvsagt at lovgivningen til enhver
tid må holde seg innenfor de grenser Grunnloven setter. Verdien av
grunnlovsvern ligger i dets motstandskraft mot lovgivning om inngrep i det
vernede område. Bred erfaring viser at det politiske flertall i mange land har
ønsket å vedta lovgivning for å begrense ytringsfriheten i forhold til verdier og
hensyn som det ser på som viktigere enn de verdier som grunnlovsvernet
springer ut av. I dette ligger en uunngåelig spenning.
Bestemmelser om inngrep i den grunnlovsfestede ytringsfrihet kan noen
ganger støtte seg på grunnlovsbestemmelser som eksplisitt gir adgang til å
gjøre unntak. 170 Unntakene fra ytringsfriheten kan også fremgå av
Grunnloven selv, 171 eller retten til å begrense den gjennom alminnelig lov
kommer mer implisitt til uttrykk. 172 Men praktisk sett behøver slike ulikheter
ikke å ha så stor betydning for resultatene. I alle tilfelle kan det jo være uklart
hvilke ytringer som er vernet av grunnloven.
170.Slik er det f. eks. i både Norge og Sverige og etter EMK art. 10.
171.Her gir Sverige det viktigste eksempel.
172.Slik er det f. eks. i Danmark og Finland.