«Ytringsfrihed bør finde Sted»

More documents

Recommendations

Info

NOU 1999: 27 Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 150 synsvinkel kan derfor injurieregler – som gir en ytre ramme for ordskiftet – aktivt bidra til større deltakelse i den offentlige debatt, og slik sett støtte opp under bl. a. den demokratiske prosess, jf. vårt forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd. Samlet sett vil kommisjonens forslag gi et noe redusert rettslig vern mot injurier. Heller ikke på injurierettens området kan man vente å komme fram til en allmenngyldig norm for hvor sterkt æresvernet skal være. Oppfatningene synes tvert om å være åpne for historiske endringer. Et eksempel på dette kan være at mens autoriteter og ledende personer i tidligere tider – under øvrighetsstaten – nøt et særlig vern mot negativ omtale, legges det i dag til grunn at politikere og andre offentlige personer må tåle mer enn gjennomsnittet. 256 Ære og verdighet blir i dag vernet gjennom injuriereglene i straffeloven kap. 23 om «ærekrænkelser». 257 Reglene her får anvendelse både på den private og den offentlige samtale, og beskytter både den subjektive æresfølelse, jf. § 246, og en persons omdømme og anseelse, jf. § 247. Gjennomgående er norsk injurierett komplisert, og gjeldende rett blir ikke gjennomgått her i større utstrekning enn nødvendig. Det kompliserte knytter seg til både til reglene for hva som er en ulovlig injurie og til prosessreglene. For å ta det siste først: En injuriesak kan føres som a) offentlig straffesak, som b) privat straffesak 258 eller som c) sivil sak. Konstateres en ulovlig ærekrenkelse, kan resultatet bli a) straff i form av fengsel eller bøter, b) mortifikasjon av utsagnene, c) erstatning og d) oppreisning, jf. nærmere "Reaksjonssystemet, særlig ved injurier" i kap. 8.2. I NOU 1995: 10, Reformer innen injurielovgivningen, foreslås flere endringer i prosessreglene vedrørende injuriesaker, bl. a. opphevelse av prosessformen privat straffesak, og overføring av mortifikasjonssøksmål til sivilprosessens former. De materielle injuriereglene bygger – sterkt forenklet – på vurderingen av to forhold, nemlig graden av sannhet i det negative som sies og graden av aktverdig formål bak ytringen. Det som videre er rimelig sikkert etter gjeldende rett er at sanne beskyldninger framsatt med aktverdig formål er tillatt, mens usanne beskyldninger framsatt uten aktverdig formål er ulovlig. Om de 256.Med et visst unntak for offentlige tjenestemenn, som under «Udførelse af Tjenesten» er vernet mot skjellsord, jf. strl. § 326. Strl. § 134, 3. ledd om opphisselse til hat mot militære myndigheter kan også ses som en modifikasjon, jf. "Løgn, hat og motstand mot offentlig myndighet" i kap. 6.3.3.3. 257.Ærekrenkelse og injurie dekker i norsk rett de samme forhold – nemlig angrep på noens ære – og kan altså brukes som synonymer. Det hersker en viss uenighet om hvorvidt alle utsagn som kan ramme æren skal omtales som ærekrenkelser, altså også de som man rettmessig kan framsette fordi de f. eks. er sanne, eller om begrepet bare skal dekke de beskyldninger som er urettmessige. Injurie har latinsk opphav («injuria») og betyr å krenke noen rettighet – enten dette er knyttet til fysiske gjenstander eller personen selv. På engelsk har ordet beholdt mye av sin opprinnelige betydning – «injury» dekker enhver skade på legeme, omdømme, eiendom og andre rettigheter. Uttrykket «verbal injury» tilsvarer det norske injurie, dvs. ærekrenkelse. Langt vanligere på engelsk er imidlertid begrepet «defamation», som gjerne deles i «libel» når utsagnet er framsatt skriftlig eller på annen måte i en «permanent» form og «slander» når utsagnet er muntlig. 258.Ved offentlig straffesak reises tiltale av påtalemyndigheten. Ved privat straffesak foreligger derimot ingen tiltale, og partene omtales som saksøker og saksøkt. Noe av kompleksiteten kan forklares med at den fornærmede i injuriesaker er gitt visse privilegier som andre fornærmede ikke har, jf. Anne Robberstad: Mellom tvekamp og inkvisisjon, Straffeprosessens grunnstruktur belyst ved fornærmedes stilling, Oslo 1999, side 253 flg.
NOU 1999: 27 Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 151 to andre mulige kombinasjonene av sannhet/formål kan det ikke sies noe generelt, men skjønn må utøves. 6.2.3.2 Restaurering av skyldkravet 6.2.3.2.1 Problemstilling Det er etter kommisjonens oppfatning stort behov for revisjon av de gjeldende injuriereglene, både med sikte på forenklinger – vi bør ha regler som folk flest kan forstå, med sikte på en liberalisering og med sikte på regler som kan gi en mer enhetlig rettspraksis. De fleste av de ønskelige reformene hører imidlertid ikke hjemme i en grunnlov, men i formell lov. Ett prinsipp mener vi likevel bør grunnlovsfestes fordi dette allerede følger av någjeldende Grl. § 100, selv om det har vært bortfortolket i over 150 år. Vi mener det er nødvendig med en delvis restaurering av skyldkravet i injurieretten, slik dette framkommer av formuleringen i dagens § 100 om at ingen kan straffes «medmindre han forsætligen og aabenbare» har framført «falske eller ærekrænkende» beskyldninger. Dette krav har lenge vært bortfortolket i rettspraksis. Vi vil ikke gå så langt som dagens grunnlovstekst, som – for trykt skrift – bare åpner for straff når injurianten visste at beskyldningen var usann, dvs. bare når en forsettlig løgn blir framsatt. Vi vil heller ikke gå så langt som amerikansk rett, som i noen tilfeller bare ilegger ansvar ved forsett og grov uaktsomhet. Vi mener imidlertid at aktsom god tro med hensyn til beskyldningens sannhet på generelt medienøytralt grunnlag ikke skal utløse ansvar, verken sivilt- eller strafferettslig. Etter dagens regler har injurianten et tilnærmet objektivt ansvar for sannhet i den påstanden som framsettes. Det spiller i utgangspunktet ingen rolle at avgiver var i aktsom god tro med hensyn til sannheten i utsagnet. Riktig nok kan strl. § 249 nr. 3 259 og rettsstridsreservasjonen redde den aktsomme ytrer, men dette er unntaksregler som etter vår mening ikke favner bredt nok, og som til dels er for skjønnsmessige til å gi tilstrekkelig forutberegnelighet. Vi ser for oss en framtid der man i injuriesaker må stille tre spørsmål, mot dagens to. Etter gjeldende rett spør man i dag først om ytringen er ærekrenkende, dvs. om den har et slikt innhold at den skader eller på andre måter har negative følger for den omtaltes omdømme og anseelse. Deretter spør man om innholdet i den negative ytringen er sant eller ikke. Svares det ja på det første og nei på det andre, blir avgiver i dag i hovedsak dømt. Disse spørsmålene vil vi beholde, men med følgende tilleggsspørsmål: Var avgiver i aktsom god tro med hensyn til beskyldningens sannhet på ytringstidspunktet? Først dersom det svares nei på dette spørsmålet, skal ansvar etter vår oppfatning kunne gjøres gjeldende. 260 Som vi kommer tilbake til nedenfor mener vi det er flere gode grunner for en slik regel, til tross for at den har blitt mer eller mindre avvist i norsk rett siden kriminalloven av 1842. Frederik Stang oppgis å være den første som i 259.Strl. § 249 nr. 3 lyder: «Straff efter §§ 246 og 247 kommer ikke til anvendelse på den som har vært pliktig eller nødsaget til å uttale sig eller som har uttalt sig til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv, dersom det godtgjøres at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet.» 260.Reglene i strl. § 249 nr. 2 kan likevel gi et annet resultat: «Selv om det føres sannhetsbevis som nevnt under 1, er beskyldningen straffbar dersom den er fremsatt uten at der var noen aktverdig grunn til det eller dersom den ellers er utilbørlig på grunn av formen eller måten den er fremsatt på eller av andre grunner», jf. "Forbud mot visse sanne ærekrenkelser" i kap. 6.2.3.4.
Page 1 and 2:
Norges offentlige utredninger 1999:
Page 3 and 4:
NOU 1999: 27 Kapittel 1 «Ytringsfr
Page 5 and 6:
Page 7 and 8:
Page 9 and 10:
Page 11 and 12:
Page 13 and 14:
Page 15 and 16:
Page 17 and 18:
Page 19 and 20:
Page 21 and 22:
Page 23 and 24:
Page 25 and 26:
Page 27 and 28:
Page 29 and 30:
Page 31 and 32:
Page 33 and 34:
Page 35 and 36:
Page 37 and 38:
Page 39 and 40:
Page 41 and 42:
Page 43 and 44:
Page 45 and 46:
Page 47 and 48:
Page 49 and 50:
Page 51 and 52:
Page 53 and 54:
Page 55 and 56:
Page 57 and 58:
Page 59 and 60:
Page 61 and 62:
Page 63 and 64:
Page 65 and 66:
Page 67 and 68:
Page 69 and 70:
Page 71 and 72:
Page 73 and 74:
Page 75 and 76:
Page 77 and 78:
Page 79 and 80:
Page 81 and 82:
Page 83 and 84:
Page 85 and 86:
Page 87 and 88:
Page 89 and 90:
Page 91 and 92:
Page 93 and 94:
Page 95 and 96:
Page 97 and 98:
Page 99 and 100: NOU 1999: 27 Kapittel 5 «Ytringsfr
Page 149: NOU 1999: 27 Kapittel 6 «Ytringsfr
Page 201 and 202:
Page 203 and 204:
Page 205 and 206:
Page 207 and 208:
Page 209 and 210:
Page 211 and 212:
Page 213 and 214:
Page 215 and 216:
Page 217 and 218:
Page 219 and 220:
Page 221 and 222:
Page 223 and 224:
Page 225 and 226:
Page 227 and 228:
Page 229 and 230:
Page 231 and 232:
Page 233 and 234:
Page 235 and 236:
Page 237 and 238:
Page 239 and 240:
Page 241 and 242:
Page 243 and 244:
Page 245 and 246:
Page 247 and 248:
Page 249 and 250:
Page 251 and 252:
Page 253 and 254:
Page 255 and 256:
Page 257 and 258:
Page 259 and 260:
Page 261 and 262:
Page 263 and 264:
Page 265 and 266:
Page 267 and 268:
Page 269 and 270:
Page 271 and 272:
Page 273 and 274:
Page 275 and 276:
Page 277 and 278:
Page 279 and 280:
Page 281 and 282:
Page 283 and 284:
Page 285 and 286:
Page 287 and 288:
Page 289 and 290:
Page 291 and 292:
Page 293 and 294:
Page 295 and 296:
Page 297 and 298:
Page 299 and 300:
Page 301 and 302:
Page 303 and 304:
Page 305 and 306:
Page 307 and 308:
Page 309 and 310:
Page 311 and 312:
Page 313 and 314:
Page 315 and 316:
Page 317 and 318:
Page 319 and 320:
Page 321 and 322:
Page 323 and 324:
Page 325 and 326:
Page 327 and 328:
Page 329 and 330:
NOU 1999: 27 Kapittel 10 «Ytringsf
Page 331 and 332:
Page 333 and 334:
Page 335 and 336:
Page 337 and 338:
Page 339 and 340:
Page 341 and 342:
Page 343 and 344:
Page 345 and 346:
Page 347 and 348:
Page 349 and 350:
Page 351 and 352:
Page 353 and 354:
Page 355 and 356:
NOU 1999: 27 Vedlegg 1 «Ytringsfri
Page 357 and 358:
Page 359 and 360:
Page 361 and 362:
Page 363 and 364:
Page 365 and 366:
Page 367 and 368:
Page 369 and 370:
Page 371 and 372:
Page 373 and 374:
Page 375 and 376:
Page 377 and 378:
Page 379 and 380:
Page 381 and 382:
Page 383 and 384:
Page 385 and 386:
Page 387 and 388:
Page 389 and 390:
Page 391 and 392:
show all

«Ytringsfrihed bør finde Sted»

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?