«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 2 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 35
ikke har noe samfunnskritisk potensiale. Det ironiske er at denne eksklusivitet
er noe den moderne kunst selv har bidratt aktivt til å utvikle. Det vil si at
da kunsten gikk ut på markedet på 1700- og 1800-tallet delte den seg etterhvert
i to retninger: kunst for de få og kunst for de mange. Den «riktige» kunst
«kjøpte» seg frihet ved å godta utdifferensieringen og se på seg selv som eksklusiv
og avantgardistisk og ikke å søke et større publikum. Men derved har den
også i noen grad ufarliggjort seg selv.
Med kunsten for de mange stiller det seg annerledes. For det første har
det vært en tendens til utdefinering. Det å ha et massepublikum er blitt sett på
som en indikasjon på at dette egentlig ikke er kunst, men bare underholdning.
Denne kunst («underholdning») for massen er dessuten blitt gjenstand for
større oppmerksomhet når det gjelder regulering.
Kunstneriske ytringer kan ikke være unndradd samfunnets reguleringer.
Det er imidlertid sterke grunner for at kunsten skal beholde den relativt frie
stilling den har. Kunstens fiktive verden kan tjene såvel åpenheten som sannheten.
43 Men fremfor alt tjener den, gjennom sin appell til vår fantasi, vår
evne til å se sammenhenger og forme visjoner, nye forståelsesformer som
blant annet kan tjene vårt engasjement i utviklingen av samfunnet. Samfunnets
usikkerhet med hensyn til kunstens politiske og moralske innhold kan i
realiteten ses på som et bevis på nettopp kunstens virkelighetsskapende
potensiale.
Forutsetningen for kunstens fri stilling er imidlertid at kunstens sosiale
funksjon og dens forførelsesaspekt fritt kan diskuteres som det den er – virkelighetsskapning
og forførelse. 44 Også på dette område kommer vi således tilbake
til det institusjonelle rammeverk som en forutsetning for frihet. Der må
være mangfold, kritikk og diskusjon. Også her må det være en offentlig infrastrukturoppgave
å skape betingelser for et slikt mangfold.
2.3.6 Reklame, informasjon og manipulasjon
Det kan være hensiktsmessig å definere reklame som en ytring med det
formål å få i stand en økonomisk transaksjon. 45 Det betyr at det defineres ut
fra den spesielle hensikt med ytringen, og ikke ut fra en spesiell måte å finansiere
tilgangen til det offentlige rom på, eller ut fra ytringens form (informasjon,
argumentasjon eller manipulasjon). De to siste kriterier synes ofte å inngå
i større eller mindre grad i den implisitte definisjon i debatten omkring reklame
og med stor forvirring til følge. 46
43. Argumentet kan være som følger: Kunstens fiksjon kan tjene sannheten fordi det bare er
gjennom abstraksjon og fiksjon at man kan fortelle universelle sannheter om mennesket.
44. En av USAs fremste filosofer i dag, Richard Rorty, har i sin nylig utkomne bok Achieving
our Country, Harvard U.P. 1998, kritisert de venstreintellektuelle for ikke å leve opp til
tradisjonen fra det 19. århundre representert ved blant annet dikteren Walt Whitman – av
noen kalt USAs Bjørnson: «Nations rely on artists and intellectuals to create images of,
and to tell stories about, the national past. Competition for political leadership is in part a
competition between differing stories about a nation?s self-identity, and between differing
symbols of its greatness». Et sterkt uttrykk for kunstens politiske funksjon.
45. «Annonser» vil i mange tilfeller ha den samme funksjon. Begrepet «kommersiell ytring»
gis samme definisjon som «reklame», jf. "Markedsføring" i kap. 6.3.4.2 Markedsføring.
En utvidet betydning av dette begrep i retning av ytringer som det står økonomiske
motiver bak, vil føre ut på viddene. En kronikk skrevet av en fattig intellektuell i den hensikt
å tjene noen kroner, ville da være en «kommersiell ytring». Derimot kan det være
fruktbart å snakke om en «kommersialisering» av de offentlige kanaler. Dette er noe vi
kommer tilbake til.