17.07.2013 Views

«Ytringsfrihed bør finde Sted»

«Ytringsfrihed bør finde Sted»

«Ytringsfrihed bør finde Sted»

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

NOU 1999: 27<br />

Kapittel 9 <strong>«Ytringsfrihed</strong> <strong>bør</strong> <strong>finde</strong> <strong>Sted»</strong> 293<br />

samme status som i andre europeiske land som har forankret disse rettighetene<br />

i sine grunnlover. 556<br />

Ytringsfriheten har som nevnt liten positiv lovbeskyttelse i England. Et<br />

eksempel er imidlertid niende artikkel i Englands Bill of Rights fra 1688 som<br />

omhandler parlamentarisk immunitet for medlemmer i Under- og Overhuset.<br />

De nyter full ytringsfrihet uten etterfølgende ansvar for eventuelle injurierende<br />

påstander e. l.<br />

Storbritannia har inkorporert Den europeiske menneskerettskonvensjon<br />

ved lov. Dette innebærer imidlertid ikke at domstolene ved motstrid dømmer<br />

etter EMK. Domstolene skal da gjøre Overhuset oppmerksom på motstriden<br />

slik at det blir opp til Overhuset å foreta seg noe. I og med at Storbritannia ikke<br />

har en skriftlig konstitusjon som knesetter prinsippet om ytringsfrihet, kan en<br />

si at EMK art. 10 er det eneste klare skriftlige vern av ytringsfrihet i landet.<br />

Hvorvidt kommersiell reklame faller innenfor ytringsfrihetsvernet blir<br />

ikke på samme måte som i andre stater et spørsmål i Storbritannia i og med at<br />

landet ikke har nedfelt vernet av ytringsfriheten i noen konstitusjon. Det er<br />

imidlertid en rekke lover som regulerer reklamens innhold og form. I tillegg<br />

til de ulike lovene er det et detaljert system med retningslinjer, slik som f. eks.<br />

the Code of Advertising Standards and Practice som er gitt av Independent Television<br />

Commission (ITC) og som regulerer reklame i kringkastingen.<br />

Politisk reklame er forbudt etter Broadcasting Act, section 8. Imidlertid<br />

tillates det såkalt «Party Political Broadcasts». Partiene representert i underhuset<br />

(og Scottish National Party i Skottland og Plaid Cymru i Wales) har etter<br />

dette krav på en viss mengde sendetid på BBC og ITV.Antall sendinger<br />

avhenger av stemmeantallet, og et parti kan få maksimalt 5 sendinger i året.<br />

Sendingene skal gå i beste sendetid og lengden på innslaget avgjøres gjennom<br />

forhandlinger med partiene. Partiene selv er ansvarlige for innholdet og de er<br />

ikke under redaksjonell kontroll av kringkasterne.<br />

I forkant av valg sendes det i tillegg en separat serie med såkalt «Party<br />

Election Broadcasts» hos hhv. BBC, ITV og Channel 4. Et parti som har minimum<br />

50 seter i Parlamentet vil bli tildelt minst 5 minutter av sendetiden i TV<br />

og/eller radio. «Party Election Broadcasts» gjelder også foran lokalvalg og<br />

valg til Europaparlamentet.<br />

9.6.2 Begrensninger i lov og praksis<br />

Det er i Storbritannia en rekke skrevne og uskrevne regler om hvilke ytringer<br />

som kan gi etterfølgende ansvar, dvs. regler som begrenser ytringsfriheten.<br />

Storbritannia er kjent for sin restriktive holdning til såkalte «defamatory<br />

statements», dvs. uttalelser som krenker en persons omdømme. 557 Injurier<br />

defineres som følgende: «a statement is defamatory if it brings the plaintiff in<br />

to hatred, ridicule or contempt». «Slander» er muntlig injurie, mens «libel» er<br />

injurie i permanent form. Ord som er brukt i kringkasting eller i offentlig teaterforestilling<br />

anses som «libel». I 1996 fikk Storbritannia en ny injurielov som<br />

supplerer den gamle fra 1952. Den inneholder bl. a. nye bestemmelser om ansvarsregler<br />

(f. eks. i forhold til aksessleverandørene på internett), offentlig<br />

dementi og kortere foreldelsesfrist for saker om ærekrenkelse. Loven åpner<br />

også for muligheten for summarisk dom.<br />

556.Nicol/Bowman i: Press Law and Practice, ARTICLE 19, 1993, side 167.<br />

557.Se bl. a. Barendt m. fl.: Libel and the Media, Oxford 1997, side 16: «London is the libel<br />

capital of the world».

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!