«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 2 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 31
en ikke ubetydelig gråsone. Generelt viser dette seg ikke minst ved den kommunikasjon
som foregår ved de nye digitale media. Det er hevdet at disse
fyller det gap som tidligere eksisterte mellom de offentlige medier og den private
kommunikasjon. Blant annet av denne grunn byr reguleringen av
ytringer i disse medier på spesielle problemer (kfr. "Noen utviklingstrekk – særlig
vedrørende internett" i kap. 8.1.2).
2.3.3 Vitenskapelige ytringer
Som vi så innledningsvis hadde den moderne ytringsfrihet sitt utgangspunkt i
den vitenskapelige ide om at sannhet nås gjennom en dialektisk prosess. Det
vil si at det ikke bare må være lov å fremsette ganske ville påstander, men at
hele prosessen frem mot en bedre innsikt er avhengig av at det gjøres, for simpelthen
å få satt igang prosessen. Forutsetningen for at det skal fungere på
denne måten er naturligvis at påstandene fremsettes innenfor et system der de
prøves og motsies, det vil si at det er en institusjonalisert opposisjon eller kritikk.
Man skulle på denne bakgrunn kanskje ha ventet at de vitenskapelige
ytringer hadde fått et spesielt rettslig vern. 37 Slik er det ikke. Ikke desto mindre
kan det sies at det institusjonelle vern for vitenskapelige ytringer er sterkt.
Årsaken til dette ligger i den moderne utdifferensieringsprosess. Vitenskapen
ble tidlig et slikt moderne, utdifferensiert felt, det vil si at vitenskapen fikk en
autonomi og dermed en frihet til å institusjonalisere seg i egne institusjoner
og egne fora betalt av det offentlige, og med egne normer for hvordan man
skulle kommunisere for at bedre innsikt skulle nås. I neste omgang ble det så
normgivende for hvordan bedre innsikt skulle nås på det politiske felt. Begge
felt er imidlertid blitt relativt autonome i forhold til hverandre.
Problemet med å «oversette» fra et relativt autonomt felt med sin egen
måte å tenke og snakke på til den bredere offentlighet, demonstreres kanskje
klarest når det gjelder forholdet mellom det vitenskapelige felt og den bredere
offentlighet. På-spissen-påstander og det at vitenskapsfolk ofte er uenige, kan
nemlig så lett misbrukes og mistolkes av utenforstående som ser på de vitenskapelige
ytringer som påstander med krav på absolutt gyldighet. Men mange
av disse påstander må altså først og fremst ses på som ledd i en dialektisk
erkjennelsesprosess. Formidlingen fra det vitenskapelige felt og ut til
offentligheten er, som vi forstår, en viktig og vanskelig oppgave.
Vi understreket vitenskapens rolle som normerende for den offentlige
politiske samtale og moralske samtale. Nå må det også sies at vitenskapens
rolle for denne samtale er tvetydig. Vitenskapen er blitt kritisert for i for stor
grad å ha dempet den offentlige samtale ved sin hegemoniske saklighetsdiskurs,
det vil si for å gjøre de egentlig moralske spørsmål til spørsmål om objektiv
kunnskap. Dette skal vi komme tilbake til ("Vitenskapen og offentligheten" i
kap. 4.2.1). Det kan uansett argumenteres for at den beste garanti for ytringsfriheten
generelt til syvende og sist ligger i de opprinnelig normgivende vitenskapelige
institusjoners styrke og autonomi. Selv i Sovjet så vi at vitenskapen
hadde en viss, om enn liten, frihet knyttet til dens autonomi. Det vil si at den
ble betraktet som adskilt fra politikken, men, som det skulle vise seg, ikke helt
uten «lekkasje» til det politiske felt i form av normer for argumentasjon og
kommunikasjon.
37. I den tyske og den sørafrikanske grunnlov er det gitt spesielt vern til vitenskapelige og
kunstneriske ytringer.