«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 7 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 229
Spørsmålet om privat forhåndssensur er vanskeligere. Arbeidsgivere kan
klart nok kontrollere det som går ut i bedriftens eller institusjonens navn, på
samme måte som det ikke er forhåndssensur når en redaktør refuserer en
artikkel fra en journalist, nekter å ta inn et leserbrev eller en annonse, jf.
"Kanalvokterne" i kap. 4.2.4. Dette blir annerledes dersom arbeidsgiver krever
å få lese gjennom ytringer som de ansatte vil framsette i eget navn. Men også
her finnes det vanskelige grensetilfeller knyttet opp mot bl. a. arbeidstakeres
lojalitetsplikt, og selve utformingen av kravet om forhåndsgodkjenning. Er
kravet formulert som en absolutt plikt som utløser sanksjoner ved overtredelse,
eller er det utformet som en ordensforskrift og et ønske om tidlig
varsling, men uten sanksjoner ved overtredelse?
Spørsmålet om forhåndssensur har i praksis bl. a. dukket opp ved institusjoner
som fengsler og skoler, knyttet til aviser skrevet og redigert av fanger
eller elever. I de tilfellene der institusjonen står som ansvarlig utgiver har Justisdepartementets
lovavdeling i flere uttalelser lagt til grunn at institusjonsledelsens
sensur best kan sammenliknes en utgivers rett og plikt til å redigere
egen avis. 440 Kommisjonen er ikke ubetinget enig i denne innfallsvinkelen. I
Sverige er skoleavisproblemet løst annerledes. 441 Særlige problemer foreligger
dessuten i Forsvaret, der de vernepliktiges tillitsvalgte er underlagt en
kontroll som ikke ville vært mulig overfor f. eks. tillitsvalgte i arbeidslivet.
Ifølge en artikkel i Dagsavisen 26. mai 1999 må alle uttalelser fra de tillitsvalgte
først godkjennes av Forsvarsdepartementet. Ordningen skriver seg fra et
reglement fra 1974 – med en mer spent sikkerhetspolitisk situasjon, og omfatter
også de tillitsvalgtes leserbrev til Forsvarets Forum.
På samme måten som redaktøren av en avis kan bestemme avisens
innhold kan eieren av f. eks. et forretningslokale kreve å se oppslag før de
henges opp i forretningen. Hjemmelen for dette vil være den private autonomi.
Det offentliges private autonomi er imidlertid begrenset, slik at Postverket f.
eks. ikke med hjemmel i privat autonomi kan nekte å motta sendinger fordi
innholdet f. eks. er rasistisk og i strid med strl. § 135 a. I følge Justisdepartementets
lovavdeling ville en slik nektelse «komme i et tvilsomt forhold til forbudet
mot forhåndssensur av trykte skrifter i grunnloven § 100 første punktum».
442
Et håndskrevet brev er ikke trykt skrift. Derfor blir f. eks. ikke den ganske
utbredte sensur av brev til og fra fanger sett som problematisk i forhold til
dagens sensurforbud. Et medienøytralt forbud mot forhåndssensur – slik
440.I jnr. 164/52 E uttalt at det ikke er i strid med Grl. § 100 at utgivelse av en russeavis ble
gjort avhengig av forutgående fremleggelse for og tillatelse fra skolens myndigheter.
Tilsvarende jnr. 2810/67 E der utgiveren av skoleavisen i realiteten var skolen. Jnr. 1797/
89 E dreide seg om en fengselsanstalts fangeavis og fengselsledelsens innholdskontroll.
Anstalten dekket utgiftene til og holdt produksjonsutstyret til fangeavisen, slik at en representant
for ledelsen i og for seg kunne tatt på seg rollen som redaktør, uten at det
behøvde å innebære særlige endringer for de innsattes arbeid med avisen. Slik vil ansvaret
ligge hos redaktøren, og ikke hos noe utenforliggende sensurorgan. Kontroll med
hjemmel i fengselsloven var derfor i følge Lovavdelingen ikke i strid med Grl. § 100.
441.Justitieombudsmannen kom i sak JO 1958/228 til at en lokal skoleforskift som påla
elever eller skoleforeninger som ville utgi publikasjoner å levere denne til gjennomsyn
hos rektor for utgivelsen, var i strid med forbudet mot forhåndssensur i Tryckfrihetsförordningen
1:2. Tilsvarende problemstillinger i JO 1964 s 387.
442.Lovavdelingens uttalelse jnr. 126/90 E. Det ble sett hen til postverkets generelle distribusjonsplikt
og monopol- eller monopolliknende situasjon. Det ble derimot ikke tatt
standpunkt til om en uttrykkelig lovhjemmel for å nekte distribusjon av ulovlige skrifter
ville være i strid med Grunnloven § 100.