«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 83
At denne profesjonalisering av kildene representerer et problem er vel
klart nok. Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på at medier bruker
stoff fra informasjonsbedrifter eller avdelinger relativt ubearbeidet. Det
trenger ikke bety at det gjøres ukritisk, men det kan naturligvis lett skje at
kildens utvalg av informasjon eller generelle synsvinkel blir for dominerende.
Profesjonaliseringen av kildene betyr altså i noen grad at mediene får en
mengde stoff som er tilpasset dem og som det er fristende å bruke. Vi har i
annen sammenheng ("Kanalvokterne" i kap. 4.2.4) påpekt at et enkelt mottrekk
mot for sterkt press av denne art kan være å etablere klare normer for åpenhet
med full kildeangivelse, selv om dette i noen tilfeller ville hemme «informasjonsstrømmen».
144
Bak kildenes profesjonalisering ligger en økende erkjennelse av viktigheten
av å ha et godt «image» i offentligheten. Det betyr altså at man ønsker
en kontroll med form og vinkling på de informasjoner som kommer ut, men
naturligvis også at man kan ønske å legge lokk på visse saker eller informasjoner,
holde tilbake informasjon. Profesjonaliseringen betyr at finansielt
sterke aktører i økende grad bruker store midler på systematisk å forme og
sile informasjon. Forsøk på uavhengig, undersøkende journalistikk overfor
finansielt sterke og velorganiserte institusjoner kan bli vanskelig og ressurskrevende.
Et saksanlegg kan, f. eks., selv om mediet er rimelig sikker på å
kunne vinne i siste instans, kreve såvel tid som penger. Det bør ikke forundre
at selv sterke mediebedrifter nøler med å ta opp saker som kan føre til slike
saksanlegg, det vil si at de blir snillere nettopp der de ikke burde være det,
eller at de kanskje bare begrenser seg til å avsløre snusk hos de mindre bemidlede.
Dette er en meget betenkelig utvikling. I USA gå fenomenet under
betegnelsen «chilling effect» og ses på som et ikke ubetydelig problem for
ytringsfriheten (kfr. "Om nødvendigheten av ikke å forby «uønskede» ytringer" i
kap. 2.3.8). Den videre utvikling på dette område vil i noen grad være avhengig
av rettssystemets behandling av mediene.
Det er vanskelig å si hvor stor denne ytre trussel er. Det er således interessant
at medieforskeren Martin Eide ganske nylig har (delvis) imøtegått
Allern: «En mediekritikk som stirrer seg blind på kildenes manipulasjoner og
makt, ser ikke journalistikkens makt. Den overser at det nettopp er gjennom
bruk av journalistiske grep og virkemidler at mektige kilder lykkes i å overliste
journalister. Den overser lett den makt som ligger i den journalistiske
dramaturgi og fortellermåte». 145 Vi er tilbake til den indre trussel som ligger
i utviklingen av «journalismen». Om journalistene faller for informatørene,
faller de for eget grep.
Det er altså ikke så lett å si noe om hvilken av de tre trusseler mot mediemangfoldet
og mot den uavhengige, kritiske journalistikk som vi nevnte innledningsvis
som er den største, den fra det offentlige, fra eierne eller fra
144.I begynnelsen av 1997 var det en pressedebatt om disse sakene. Den 12. januar bragte
Aftenposten et intervju med Hans Geelmuyden, sjef for den største informasjonsrådgivningsbedriften,
der intervjueren stilte det relevante spørsmål: Hva er forskjellen på å lyve
og ikke å fortelle hele sannheten? Den 16. januar kunne samme avis fortelle at både NRK
og TV2 hadde gått langt i å la kommersielle aktører finansiere programmer. Den 4. februar
skrev Per Ritzler en kronikk i Dagbladet der han hevdet at problemene først og
fremst lå i at mediene ikke visste hvordan de skulle håndtere situasjonen, og at man
manglet en åpen debatt om journalistikkens problemer. Alt til forskjell fra Sverige. Det er
grunn til å mene at debatten har tatt seg opp siden.
145.Martin Eide: «Det journalistiske mistaket» (svensk) Sociologisk Forskning 3-4/98, side
128.