«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 180
ytringsfriheten og klart komme i strid med adgangen til «frimodige Ytringer
om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand», det vil si «frimodige
ytringer» om politikk i vid forstand. Hele blasfemiproblematikken har nemlig,
som vi har sett, sine røtter i det tette forhold mellom religion og autoritet
innenfor kollektivet, eller altså – politikk.
Det å kunne kritisere er ikke bare en rett for den enkelte, det er en grunnleggende
forutsetning for det åpne samfunn og en forutsetning for hele det
store emansipasjonsprosjekt som har ytringsfriheten som sitt utgangspunkt
og forutsetning. Det ligger i de tre begrunnelser, sannhet, demokrati og det
myndige menneskes frie meningsdannelse. Historien viser også at kritikk av
religionen har vært det kanskje mest sentrale og viktigste ved hele emansipasjonen
idet religionen har vært brukt som den kanskje fremste autoritetslegitimasjon
av dem med makt. Historisk sett har blasfemibeskyldninger i utstrakt
grad blitt brukt i undertrykkende hensikt.
Sett fra det politiske eller makt-perspektivet er det forskjell på den religion
eller det livssyn som er alliert med den etablerte samfunnsautoritet, og den
religion eller det livssyn som er representert ved minoriteter. Kritikk som kan
oppfattes som blasfemi kan på den ene side være rent intern og bli rettet mot
kollektivets autoriteter enten på det større samfunnsplan eller innenfor de
enkelte religiøse samfunn. 346 På den annen side kan den være mer ekstern.
Hvis denne eksterne kritikk kommer fra veletablerte hold i det større samfunn,
vil den kritiserte gruppe som i utgangspunktet står i en utsatt stilling, lett
kunne føle seg krenket eller utdefinert. Kritikk som oppfattes som blasfemi er
altså ikke bare en kritikk som har vært rettet mot de politisk/religiøse
autoriteter og brukt frigjørende , den kan også virke utdefinerende på
minoritetsgrupper.
Det multikulturelle samfunn er avhengig av at disse grupper møtes med
respekt og toleranse. Kommisjonen betrakter den religionsfrihet vi har i dette
land som et hårdt tilkjempet gode. Det er tilkjempet gjennom politisk strid
innenfor en offentlighet basert på høy grad av ytringsfrihet. Mange har sikkert
følt seg forulempet i prosessen. Men prosessens resultat har vært en rimelig
høy grad av respekt og toleranse overfor annerledes tenkende og troende. Det
er i den åpne offentlighet at vi har lært å omgås som fremmede på denne
anstendige måte. Vi er nå på vei inn i en ny situasjon med et flerkulturelt samfunn,
og med tegn til en nyreligiøs oppblomstring. Vår toleranseevne vil i
denne situasjon bli satt på prøve. Det vi trenger i denne situasjon er ikke en
innskjerping av reaksjoner og sanksjoner ved gjenopplivning av blasfemiparagrafen.
Det kunne tvertimot være behov for en mer omfattende og opplyst religionskritikk
i offentligheten, og den fremmes ikke ved sterkere reaksjoner
mot påstått blasfemi.
Blasfemiparagrafen er en levning fra et samfunn med et annet forhold til
religionen. Dette samfunn var religiøst og for såvidt i korrespondanse med
den nye «nyreligiøsitet» (hvis da dette er et karakteristisk fenomen i vår tid).
Men dette samfunn var ikke flerkulturelt, iallfall så det seg ikke selv som
345.De fleste vil f. eks. innse at man straffritt må kunne latterliggjøre både påstanden om –
og den som påstår – at jordskjelv skyldes at slangegift drypper i Lokes ansikt eller at
døende bør skjære seg opp med kniv for å bli hentet av valkyrjene og brakt til Valhall. For
andre påkaller påstanden om jomfrufødsel og at grisen er et urent dyr tilsvarende behov
for latterliggjøring.
346.Teoretisk er det intet i veien for at de religiøse autoriteter innenfor en minoritetsgruppe
kan stevne et frittalende medlem av gruppen for norsk rett på grunnlag av blasfemiparagrafen.