«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 90
evante virkelighetsmodeller som kan gjøre det mulig å fortolke og forholde
seg til informasjonen på en fornuftig måte. 160 Problemet synes så meget
større fordi det er vanskelig å finne adekvate måter å regulere nettet på. I USA
forsøkte man å gjøre nettleverandørene ansvarlige for det som lå på deres servere.
Men det ble stoppet med henvisning til at det brøt med ytringsfriheten.
I Tyskland var spredning av barneporno utgangspunktet for forslag om å innføre
en slags altomfattende nettsensur. 161 Hvordan denne nettsensur skulle
implementeres på en effektiv måte, ble det sagt lite om.
Som påpekt av flere kan den noe kaotiske situasjon minne om situasjonen
da trykkefriheten ble innført (kfr. "Institusjonaliseringen av offentligheten" i kap.
3.5). Denne påminnelse kan også fungere som et argument mot forhastede
tiltak enten i retning av sensur, eller i retning av å avvikle ønsket regulering av
tekniske grunner. Vi kan nå se begynnelsen på en utvikling parallell til den
som skjedde med trykt skrift, nemlig at internett blir integrert i den institusjonelle
verden som omgir det. Vi observerer fremveksten av «mediating institutions
that fit more stably into a user?s daily routines.» 162 En slik institusjonalisering
betyr at brukerne lettere kan orientere seg på nettet og at myndighetene
lettere kan regulere det på vanlig måte. Muligheter for å omgå reguleringene
vil det alltid være, det er også tilfellet med trykt skrift. Men det vil ved en
slik institusjonalisering få mindre betydning (kfr. forøvrig "Nasjonal lovgivning
i et globalt informasjonssamfunn" i kap. 6.1.2 og "Ansvarsplassering" i 8.1 Ansvarsplassering).
Internett må altså først og fremst betraktes som en positiv
mulighet for å legge til rette for informasjonsfriheten.
Den nye teknologi har på en interessant måte utfordret våre begreper når
det gjelder mediene for kommunikasjon. Vårt medieunivers har vært ordnet
ut fra en todeling: På den ene side har vi hatt den interaktive kommunikasjon
av privat karakter, og på den annen, massemedienes enveiskommunikasjon.
Med internett har vi imidlertid fått en hybrid, «et aktivitetsorientert massemedium»
163 eller et medium som først og fremst representerer gråsonen mellom
den private og den offentlige kommunikasjon. I "Kanalvokterne" i kap. 4.2.4
beskrev vi hvordan den ytrer som ønsket å offentliggjøre sine ytringer, var
henvist til å prøve å få dem inn i de etablerte kanaler ut til offentligheten. Med
internett er muligheten for å opprette en egen kanal til stede. Som påpekt av
Konvergensutvalget: «kostnadene ved å etablere seg med et internett-tilbud er
relativt lave, sett i forhold til f. eks. kostnadene ved å starte en egen papiravis»
idet en elektronisk avis ikke vil ha kostnader knyttet til trykking, og nesten
ikke distribusjonskostnader. 164 Denne mulighet til å bli sin egen redaktør, om
man vil, er interessant sett fra ytringsfrihetsperspektiv. Problemet er
naturligvis om man får lesere. Fordelen ved de etablerte kanaler er at de i noen
grad kan garantere at ytringen blir lest eller mottatt. Ikke desto mindre har
man altså fått en endret situasjon når det gjelder muligheten for å prøve å
etablere egen kanal ut til offentligheten. Man må forvente at dette vil skape
større fleksibilitet i kanalmønstret. Den grad av «anarki» det vil medføre, bør
først og fremst ses på som positivt ut fra et ytringsfrihetsperspektiv.
160.Stein Bråten: Dialogens vilkår i datasamfunnet, Universitetsforlaget 1984.
161.Kfr. "Ansvarsplassering" i kap. 8.1 Ansvarsplassering. Daværende justisminister Aud-
Inger Aure uttalte at den tyske regjerings utspill var «svært interessant».
162.Philip E. Agre: «Yesterday?s tomorrow», Times Litterary Supplement July 3 1998.
163.Dagny Stuedahl: «Et jeg i tegn – identitet i skrift på internettet» Norsklæreren 3/1997,
side 13.
164.NOU 1999: 26 Konvergens, side 31, 1. spalte.