«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 99
Straffeloven § 135 a, som ble tilføyd i 1970, er godt egnet til å illustrere den
overordnede problemstilling. Bestemmelsen retter seg mot «den som ved
uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte
spres blant allmennheten ...». At den tar sikte på å gjøre innhogg i ytringsfriheten,
var på det rene allerede under lovforberedelsen. De ytringer som
rammes, er slike som «truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller
ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse,
rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse».
I 1981 fikk paragrafen et tillegg som setter et tilsvarende forbud mot
ytringer rettet mot noens «homofile legning, leveform eller orientering» føyd
til.
Noen vil mene at de verdier som ligger bak disse bestemmelsene,
fortjener minst samme vern som det som tilkommer ytringsfriheten. På den
annen side har ikke noe forbud mot diskriminerende ytringer fått uttrykk i
Grunnloven selv. Dette er annerledes i f. eks. Sverige, der Regeringsformen
(RF) 2:15 forbyr diskriminering i «lag eller föreskrift» på grunnlag av «ras,
hudfärg eller etniskt ursprung». En av de andre «grundlagarna» setter grenser
for ytringsfrihet som i hovedsak tilsvarer forbudet i den norske straffeloven §
135 a, 1. pkt. 173 Dette betyr at grunnlovene selv gjør det både berettiget og
nødvendig å trekke grensen mellom vernet for ytringsfrihet og vernet mot
bestemte typer av diskriminering.
I Norge skulle fraværet av grunnlovsvern mot visse typer av diskriminering
som utgangspunkt bety at retten til «frimodige ytringer», så langt den rekker,
går foran de innskrenkninger i ytringsfriheten som følger av ordinær lov.
Men i praksis har Grl. § 100 på mange punkter blitt tolket innskrenkende for
å gi plass til ordinær lovgivning av motsatt innhold. Viktige eksempler gir langvarig
rettspraksis bygget på injurielovgivning i strid med reglene i § 100, 2.
pkt. om at ærekrenkelser må være «forsettlige» og «falske». Når det gjelder
den politiske debatt, som er et av ytringsfrihetens kjerneområder, 174 gir
Høyesteretts dom i den såkalte Kjuus-saken 175 et illustrerende eksempel.
5.1.2.3 Nærmere om forholdet mellom grunnlov og lov
Både i dag og etter den utforming av Grl. § 100 som kommisjonen foreslår, vil
det altså være behov for å avgrense ytringsfriheten mot verdier som det politiske
flertall ønsker å beskytte gjennom vanlig lov. Dermed er vi i kjernen av
spørsmålet om grunnlovens gjennomslagskraft overfor lovgivning av motsatt
innhold. Enhver diskusjon om behovet for å verne ytringsfrihet (eller andre
posisjoner) gjennom bestemmelser i den skrevne grunnlov må ta utgangspunkt
i dette spørsmålet.
Grunnloven kan ha betydning på andre måter enn ved å bli trukket inn i
argumentasjon for domstolene. Ikke minst kan den spille en rolle som argument
mot å vedta lover som vil gripe inn i det vernede område. Men grunnlovsvernet
for ytringsfrihet kan ikke bygges på den forutsetning at konflikt alltid
vil la seg unngå. Derfor vil grunnlovens gjennomslagskraft i siste instans
henge sammen med den måte som det konstitusjonelle vernet kan håndheves
på når konflikten mellom ytringsfrihet og lovgivning om begrensninger i
denne friheten kommer opp i den enkelte sak (se under 3 nedenfor).
173.Tryckfrihetsförordningen 7:5 nr. 13, jf. "Sverige" i kap. 9.2.
174.Jfr. Grl. § 100, 3. pkt. om «frimodige ytringer om statsstyrelsen ...»
175.Rt. 1997/1821.