«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 3 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 59
Hvordan faller den norske utvikling inn i dette mønster? Vi har i forrige
kapitel kunnet henvise til Arbeiderpartiets tendens til å trekke seg inn i de lukkede
rom i perioden med absolutt flertall i Stortinget. Det er også blitt hevdet
at opposisjonen i 1950-årene hadde gitt opp å kjempe på den åpne offentlige
scene, idet den foretrakk å forhandle i de lukkede rom. Systemet ble beskrevet
som «korporativ pluralisme» og med sterke tendenser til en slags konspirasjon
mellom toppfolkene innenfor politikk, fagorganisasjoner og
næringsliv. 102 Den offentlige samtale ble av noen forskere karakterisert som
«støy» som virket til å tilsløre den egentlige beslutningsprosess. 103 Denne
tendens til å trekke politikken ut av det offentlige rom hadde nok flere årsaker.
Skyggene fra verdenskrigen er viktige (kfr. nedenfor). Det er heller ikke slik
at det var ekspertene som bestemte. Men det er nok en klar tendens til at det
var de som satte dagsordenen i de lukkede rom.
Nå var det tildels harde politiske konfrontasjoner etter 1945. Mest kjent er
det politiske oppgjør omkring pris- og rasjonaliseringslovene i 1953-54. Den
politiske struktur viste seg i det hele tatt å være rimelig robust og ble derfor
også den beste garanti for at ytringsfriheten ble brukt og dermed bevart. Den
institusjonaliserte opposisjon ble naturligvis i noen grad fanget inn av den nye
saklighet, men måtte samtidig spille opp til sin opposisjonsrolle, hvilket med
nødvendighet svekket politikkens sakliggjøring, og ga impulser til en offentlig
samtale om politikk og moral. Pressens nære tilknytning til politikken førte
denne samtale ut i det offentlige rom. Partisystemet og pressesystemet
fungerte knapt perfekt på denne tid, men var altså allikevel en barriere mot
den korporative pluralisme og den nye saklighetsdiskurs? dominans.
Det er en historiens ironi i det forhold at vitenskapen, som hadde avmystifisert
og avslørt de gamle autoritetsstrukturer, selv kom til å utvikle elementer
av lignende autoritetsstrukturer nettopp ved å inspirere saklighetsdiskursen.
Vitenskapen kunne altså fungere såvel frigjørende som autoritært. Vi
så det under embetsmannsregimet, og vi ser det her. Den autoritære tendens
må dog ikke overdrives. Vitenskapens dialektiske metode for å nå bedre
innsikt er basert på at man alltid stiller kritiske spørsmål. Som også tidligere
blir vitenskapens rolle for den offentlige samtale tvetydig. På den ene siden
førte fagligheten til en dempning av den offentlige debatt, på den annen side
ser vi at det nettopp fra vitenskapelig hold stilles nye kritiske spørsmål når det
gjelder samfunnsutviklingen. Mens den sosialøkonomiske diskurs ble norm
for deler av det politiske område, kom de nyere samfunnsvitenskaper i det
som er kalt deres «gullalder» i 1960-årene, til å avdekke «det skjulte samfunn»,
fattigdom, variasjoner mellom landsdeler, sykehusene, fengslene osv. Nye
deler av samfunnet ble, ved uavhengige forskningsinitiativer, åpnet for
offentlig innsyn, hvilket førte til nye reformer. Som institusjonaliserte systemer
ble altså såvel politikken som vitenskapen i siste instans garantister for
åpenhet og kritikk. Også for vitenskapens del er det viktig å understreke samspillet
med mediene for å få satt viktige temaer på dagsordenen.
Under den annen verdenskrig ble ytringsfriheten opphevet, og sensur og
meningstvang innført. Det vil si at man innførte lovregler om forhåndssensur
og tildels strenge sanksjoner for overtredelse av bestemmelsene, således
dødsstraff for å lytte på andre radiosendere enn dem som var under tysk kon-
102.Stein Rokkan: «Norway: Numerical Democracy and Corporate Pluralism» i Robert Dahl
ed.: Political Opposition in Western Democracies, 1966. Dette er grunnteksten. Teorien
har vært gjentatt og utviklet av flere i forskjellige kontekster.
103.Abraham Hallenstvedt: «Noen refleksjoner om komitesystemets konsekvenser for vårt
politiske liv» i Jorolf Moren red.: Den kollegiale forvaltning, Oslo 1974.