«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 176
I ekstreme situasjoner kan den ansattes valg ikke bare stå mellom å være med
på ferden eller å utvise et samfunnsansvar. De kritikkverdige forholdene kan
være slik at det er straffbart ikke å varsle. 333
De kriterier som her er løftet fram i samband med «whistle blowing» vil –
antydningsvis og med betydelige modifikasjoner – kunne gi noe veiledning
ved vurdering av hvor grensene går mellom lojalitet og ytringsfrihet. Med
modifikasjoner mener kommisjonen bl. a. at pkt. 2 ikke kan gjøres gjeldende,
at kriteriene ikke må forstås som absolutter, og at krevet om dokumentasjon
i pkt. 4 ikke må overdrives. «Whistle blowing» i form av bruk av anonymitetsrett/kildevern
bør f. eks. gi anledning til å varsle også om begrunnede
mistanker. Det vil ofte være slik at kilden vanskelig kan skaffe nødvendig
dokumentasjon, og også slik at spørsmål om offentliggjøring og i hvilken form,
bedre kan vurderes av profesjonelle mediefolk.
Lojalitetsplikt kan ha begrensende virkning også for andre enn arbeidstakere.
For eksempel er det vanlig å snakke om lojalitet innenfor organisasjonslivet,
og mange foreninger har eksklusjon som reaksjon overfor påstått illojale
medlemmer. Igjen er kommisjonens utgangspunkt at det beste middel
mot usaklige ytringer er saklige ytringer, 334 og at disiplinæretiltak først kan
forsvares når det foreligger skade og andre utveier er utprøvd.
Oppsummert anbefaler kommisjonen at et lovgivningsinitiativ bl. a. bør
omfatte en nærmere avklaring/definisjon av begrepet illojalitet, at fenomenet
«whistle blowing» lovreguleres og at det presiseres at offentlig ansatte ikke
kan pålegges taushetsplikt i strid med vårt forslag til Grl. § 100, 5. ledd, 2. pkt.
Lovgivning av nevnte type vil følge opp den plikt for statens myndigheter som
følger av vårt forslag til ny § 100, 6. ledd.
6.2.4.2 Blasfemi
Etter strl. § 142, populært kalt «blasfemiparagrafen», er det straffbart i ord
eller handling å offentlig forhåne eller på en krenkende eller sårende måte å
vise ringeakt for «nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller
noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse».
Med «trosbekjennelse» menes religiøse trossannheter og alt som
329.Tom Thoresen viser i en kronikk i Aftenposten 10. april 1999 til de særlig problem som
kan oppstå i et lite samfunn som vårt med veksling mellom politiske stillinger og ledende
embets- og tjenestestillinger, f. eks. ved at man er statssekretær den ene dagen og ekspedisjonssjef
den neste. Han antar at dette er et større teoretisk enn praktisk problem. Han
stiller seg likevel ikke fremmed for karanteneregler i helt spesielle tilfelle.
330.Den egentlige begrunnelsen for Grl. § 62 var skillet mellom den lovgivende og utøvende
makt. Kongen skulle ikke være representert på Stortinget av stråmenn, dvs. personer
som sto i et underordningsforhold til ham eller regjeringen.
331.Fenomenet er gitt følgende definisjon hos Ralph Nader/Peter J. Petkas/Kate Blackwell:
Whistle-Blowing, New York 1972: «.. the act of a man or woman who, believing that the
public interest overrides the interests of the organization he serves, publicly»blows the
whistle«if the organization is involved in corrupt, illegal, fraudulent, or harmfull activity».
332.Se nærmere Per Christian Arnesen: Tjenestemenns adgang til å offentliggjøre kritikkverdige
forhold i forvaltningen, Institutt for offentlig retts skriftsserie, UiO nr. 1/
1995. Han foreslår for øvrig å kalle «whistle blowing» for «nødbremsing» på norsk.
333.For nærmere detaljer om hvordan «whistle blowing» kan lovreguleres, se den britiske
Public Interest Disclosure Act 1998, tatt inn som Part IV A i Employment Rights Act 1996.
334.UNESCOs generaldirektør Frederico Mayor under «Culture for Peace»-møtet i Panama,
mars 1999: «The only cure for the problems of freedom of expression is more freedom of
expression, just as the only cure for the problems of democracy is more democracy», her
sitert fra World Press Freedom Committees newsletter mars 1999.