«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 9 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 301
er å hindre at staten blander seg inn i den kunstneriske prosessen, men at
denne friheten ikke er ubegrenset og er underlagt begrensninger gjennom
andre grunnlovsbestemmelser som art. 1 og 2. 583 For den akademiske friheten
ble det uttalt i en sentral dom fra 1973 at formålet med bestemmelsen
var å beskytte den individuelle læreren eller forskeren fra statens innblanding
i forskning eller i undervisning. Samtidig ga bestemmelsen staten et særlig
ansvar for å iverksette tiltak for å virkeliggjøre at denne friheten kunne bli en
realitet. Staten må derfor aktivt fremme forskning og undervisning ved å tilby
de nødvendige finansielle, organisasjonsmessige og menneskelige ressurser.
Dette er m.a.o. en del av det vi kaller infrastrukturkravet.
I 2. ledd angis de begrensninger som kan gjøres i ytringsfriheten. Ytringsfriheten
kan begrenses gjennom bestemmelser i generelle lover, dvs. lover
som søker å fremme en generell sosial verdi og som i noen tilfeller kan
påvirke, men ikke har som formål å innskrenke, ytringsfriheten. 584 Beskyttelse
av unge og personlig ære er spesifikt nevnt i grunnloven som eksempler
på slike generelle lover. 585 Andre generelle lover som kan få forrang fremfor
ytringsfriheten inkluderer dem som beskytter den offentlige moral, andres
rettigheter og omdømme, nasjonal sikkerhet og respekt for statens institusjoner.
Ytringsfriheten kan også begrenses etter art. 1 om menneskelig verdighet,
art. 2 om en persons frie utvikling, art. 12 om fritt valg mht. yrke og art.
14 om rett til eiendom. 586
Etter en ren språklig forståelse av andre ledd kunne Forfatningsdomstolen
kommet til at ytringsfrihet er begrenset til de områder som er uberørt av
det generelle lovverk, på samme måte som ytringsfriheten vurderes i Storbritannia.
Men domstolen har i en sentral dom uttalt at disse lovene i seg selv må
tolkes i lys av de fundamentale verdiene nedfelt i art. 5 1. ledd. 587 Resultatet
av dette er at Forfatningsdomstolen må balansere eller veie ytringsfriheten
mot den bestemte loven. Det er gjennom denne prosessen den tyske domstolen
har mulighet til å legge ulik vekt på verdien av politiske, litterære eller
kommersielle ytringer i lys av art. 5 sitt formål.
De tyske domstolene anvender proposjonalitetsprinsippet i en tre-leddet
test. De vurderer om begrensningen er 1) egnet, 2) nødvendig og 3) proporsjonal.
Enhver tvil mht. hvilken rettighet som skal gå foran skal avgjøres til
fordel for ytringsfriheten.
Etter art. 19 må ingen lov gripe inn i kjerneområdet av de fundamentale friheter,
inkludert ytringsfriheten. I såfall må loven, for å være gyldig, erklære at
intensjonen er å begrense art. 5.
Kommersielle ytringer faller inn under vernet i art. 5, men som i andre
stater har domstolen betont at det særlig er politiske ytringer som ligger i
hjertet av vernet i art. 5. Tyskland har derfor uten hinder av art. 5 f. eks. kunnet
vedta regler som forbyr sammenlignende reklame.
Til tross for forfatningsdomstolens uttalelser om politiske ytringers særlige
posisjon er det i Tyskland et generelt forbud mot politisk reklame i
kringkastingen. I forkant av valg har partiene likevel rett til å sende egenproduserte
reklamespots. I de tyske reglene om dette omtales dette som politisk
583.Nigel Foster: German Legal System & Laws, side 162-163.
584.Ulrich Karpen i: Press Law and Practic, ARTICLE 19, 1993, side 79.
585.I David Currie: The Constitution of Germany, 1994, side 191 antydes det at en av grunnene
til at det i grunnloven kom inn en passus om den personlige ære, var at nazistene
systematisk og på en ødeleggende måte brukte injurier på sin vei mot det tredje riket.
586.Ulrich Karpen i: Press Law and Practic, ARTICLE 19, 1993, side 79.
587.Lüth-saken, 7 BVerfGE 198 (1958).