«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 74
vatlivets fred. På den annen side er det grunn til å understreke at norsk presse
stort sett er seg sitt ansvar bevisst på dette felt.
Mer interessant og kanskje mer urovekkende er den tendens vi kan spore
til at utviklingen mot «journalisme» innebærer utviklingen av en egen diskurs,
en egen måte å tenke og snakke om virkeligheten på. Faren er at det lett kan
utvikle seg felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten
og for hvordan det skal bringes frem. I slike sammenhenger henvises det ofte
til det uklare begrep «journalistiske kriterier». Slike standarder innebærer per
definisjon en form for selvsensur som eventuelt kan bryte med en viktig metastandard,
som går ut på at det ikke bør være så klare felles standarder eller kriterier.
Som det er sagt, det utrykte ord følger det trykte som en skygge. Det
er alltid, og må alltid være, noe vi ikke får vite, og hva er det? Det skulle vi
gjerne vite.
Mangfold er viktig, og det gjelder ikke bare presentasjonsmåter. Det går
også på virkelighetsoppfatning. Det sies gjerne at pressen har et avsløringsoppdrag.
Ut fra dette oppdrag er det så utviklet en undersøkende journalistikk.
Dette er i alt vesentlig en positiv utvikling, det vil si, så lenge man ikke forfaller
til en avsløringsideologi. Det vil si at man ut fra en «mistankens hermeneutikk»
forutsetter at det i de fleste saksforhold er noe snusk eller dårlige motiver eller
lignende. Man søker så inntil man finner noe som kan fortolkes i denne retning.
Eller, finner man tendenser til konflikt (og hvor finnes ikke slike tendenser),
fremstilles disse tendenser som det essensielle ved saksforholdet.
Som det er sagt, man leter etter marken i eplet – og finner den! – simpelthen
fordi man forutsetter at det finnes en mark i ethvert eple. 128
Innenfor samfunnsvitenskapene og historiefaget har man hatt lignende
debatter om «avsløringsoppdraget», eller om nettopp denne type virkelighetsforståelse
basert på «mistankens hermeneutikk». Det er altså ikke bare innenfor
journalismen at man har hatt slike tendenser. Det betenkelige er heller
ikke i og for seg at det finnes slike fortolkningsparadigmer, men at de får en
hegemonisk status, det vil si at det ikke blir rom for alternative paradigmer,
eller konkurrerende og korrigerende perspektiver. Vi er altså tilbake til
behovet for mangfold i perspektivene.
Utviklingen av en slik spesiell og hegemonisk virkelighetsoppfatning
innebærer at journalismen får et preg av å være et utdifferensiert felt. Det vil i
så fall undergrave den del av journalistenes spesielle oppdrag som går ut på å
«oversette» fra de andre feltene og til offentligheten. Ved denne utvikling oppstår
det altså et «oversettelsesproblem». Hvem skal kritisk evaluere journalismen
og oversette fra journalistenes språk til vårt almenspråk hvis ikke journalistene
gjør det?
Det er grunner til å advare mot de nevnte tendenser. «Journalismen» er
ennå ikke utviklet til noen entydig og lett identifiserbar «isme». Det bør den
heller ikke bli. Tendensen i retning av en spesiell virkelighetsoppfatning er
neppe en styrt og villet prosess. I den grad det er en slik tendens, er den nok
heller en utilsiktet konsekvens av journalistikkens form og arbeidsmetode.
Desto viktigere blir det da at den profesjonalisering av journalistikken som
foregår blant annet ved de forskjellige journalistutdannelser, tar høyde for
dette fenomen ved aktivt å kritisere og motvirke ensidighet i perspektiver eller
128.En slik «avsløringsideologi» blir «selvrefererende inkonsistent». Hvis man forutsetter at
det finnes en mark i ethvert eple, må det også finnes i det journalistiske eple. Det vil si at
man må spørre: Hva blir det igjen av avsløringen når avslørerens motiv for å avsløre avsløres?