«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 110
5.1.4.3 Kan konvensjonsvern erstatte grunnlovsvern?
På dette grunnlag kan vi gå tilbake til spørsmålet om det konstitusjonelle vernet
for ytringsfrihet har utspilt sin rolle i en tid da EMK art. 10 og andre
bestemmelser i internasjonale konvensjoner spiller en stor og økende rolle.
Det er for tiden en viss tendens til å gi et bekreftende svar.
Traktatfestede normer, derunder normer om menneskerettigheter, kommer
gjerne til gjennom kompromisser bygget på landenes ulike primærsyn.
Da kan det ikke lett bli tale om mer enn et minste felles multiplum: Konvensjoner
på europeisk nivå kan ikke gi mer omfattende vern mot statsmakten i
det enkelte land enn det er mulig å få 40 eller flere svært ulike land – og de
representanter for disse land som til enhver tid er medlem av Europadomstolen
(EMD) – til å gå med på. Det blir ikke lettere når synspunktene til langt
over 100 land skal forenes.
At Norge må sørge for å oppfylle de minimumsstandarder for ytringsfrihet
som det er mulig å få et stort antall land med svært varierende tradisjoner til å
gå med på, bør i dag ikke by på strid. Men det er ikke dermed klart at vårt land
uten videre skal si seg tilfreds med å ligge på et slikt nivå. Etter kommisjonens
syn er det iallfall på visse punkter grunn til å strebe høyere.
Nå må vi selvsagt ikke glemme den videreutvikling av konvensjonsvernets
innhold som skjer gjennom rettspraksis i Strasbourg. Men denne utviklingen
er avhengig av at omkring 40 dommere når frem til og vedlikeholder en rimelig
grad av konsensus om de skritt som tas. Nasjonale domstoler vil ikke uten
videre ta mål av seg til å overgå Europadomstolen i dynamisk tolkning av
EMK selv; dette gjelder uten hensyn til at konvensjonen er trukket inn i nasjonal
rett gjennom lovgivning.
I Norge har Høyesterett nylig formulert en slik holdning:
«For at en norsk domstol skal ha grunnlag for å fravike det som følger
av nasjonale prosessregler, må den avvikende regel som kan bygges
på folkerettslige kilder, fremtre som tilstrekkelig klar og entydig til at
den bør tillegges en slik virkning. Særlig må dette gjelde, antar jeg,
dersom det blir tale om å endre en rettstilstand som bygger på klar og
innarbeidet norsk lovgivning eller praksis. Ved bedømmelsen av hvorvidt
en avgjørelse truffet av en internasjonal domstol skal gis en slik
virkning i nasjonal rett, er det også av betydning om den bygger på et
saksforhold i faktisk og rettslig henseende, som er jevnfør[bart] med
det som foreligger til avgjørelse for den norske domstol.» 196
Høyesteretts holdning i denne saken har vunnet tilslutning i menneskerettslovens
forarbeider. 197 Så lenge en såvidt restriktiv holdning ligger fast, gir
det ytterligere støtte til at EMK bare kan gi et minimumsvern som Norge – og
de øvrige nordiske land – ikke uten videre bør slå seg til ro med.
Det er også grunn til å peke på at hovedvekten av menneskerettsvernet i
praksis ikke vil kunne hvile på det sentrale, felleseuropeiske apparat. Hvis
statene ikke selv tar et hovedansvar, vil systemet bryte sammen under vekten
av økende saksmengde. Dette betyr at de nasjonale lovgivere og domstoler
under enhver omstendighet kommer i forgrunnen.
196.Rt. 1994/610 på side 616-617, jf. side 1683.
197.Se Ot. prp. nr. 3 (1998-99) side 40-41 og 69. Men det er mulig at proposisjonens holdning
på dette punkt ble nyansert under lovens behandling i Stortinget, jf. bemerkningene i
Innst. O. nr. 51 (1998-99) side 6, spalte 1.