«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 3 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 49
gion, mens man var langt friere enn idag til å forhåne andre religioner eller
kristne retninger, kfr. "Blasfemi" i kap. 6.2.4.2 Blasfemi.
3.5 Institusjonaliseringen av offentligheten
Grunnloven hadde en annen viktig paragraf som berører åpenheten eller
ytringsfriheten i vid forstand, nemlig § 84 som sier at «Storthinget holdes for
aabne Døre og dets Forhandlinger kundgjøres ved Trykken». 75 Denne paragraf
er kanskje like revolusjonerende som § 100 om «Trykkefrihed». Dørene
fra det rom der politikken ble diskutert og utformet skulle åpnes ut mot det
offentlige rom. Nå var bruk av offentligheten som et slags kontrollorgan ikke
i seg selv noen ny tanke. Prinsippet var vel kjent fra rettspleien. I Christian den
Vs Norske Lov heter det således at «By-Ting skal holdis af Byfogden offentlig
og ikke paa Raadhuus inden lukte Døre». 76 Offentlighet omkring de politiske
prosesser var imidlertid nytt.
For at en slik offentliggjøring skulle kunne fungere krevdes det et institusjonalisert
offentlig rom, blant annet måtte det finnes en korrigerende opposisjon.
Byggingen av et slik offentlig rom kunne naturligvis ikke skje i en håndvending.
De kaotiske tilstander i trykkefrihetsperioden under Struensee viser
hvor viktig det er med en slik institusjonalisering. Også etter 1814 var det en
tendens i samme retning. Som vår første litteraturhistoriker, H. O. Hansen,
sier om de periodiske skrifter fra denne periode: Det var nok av dem «der med
den allerstørste Liberalitet optog al Slags umodent Kram… Som det gaar i ethvert
Land, hvor Pressefriheden er ny, saaledes gik det ogsaa i Norge, Pressen
stod til fri Afbenyttelse for Enhver, hans Skriblerier være nu saa aadsfattige og
umodne som de være vilde … Der herskede i disse Dage et Slags Uskyldighedstilstand
i den norske Litteratur, en ordentlig Kritik var en aldeles
ukjendt Ting.» 77
Nå har vi sett at man var kommet et stykke på veien under 1700-tallet. Men
det gjaldt helstaten. I Norge sto man mer på bar bakke. Men helt bar var den
ikke.
Noe av det viktigste som hadde skjedd forut for 1814 var at Norge i 1811
hadde fått et eget universitet. Et «moderne» liberalt samfunn på begynnelsen
av 1800-tallet er utenkelig uten et eget universitet. Det ble «et slags opphøyet
sentrum i den nasjonale offentligheten, en status som fra 1860-årene fikk sitt
symbolske uttrykk i Groschs klassisistiske universitetsanlegg på Karl Johan,
midt mellom Stortinget og Slottet». 78 Eller som Marcus Monrad sa, det var
«krystallkjernen» innenfor den frie nasjonen, beviset på at Norge var en «kulturstat».
79 Universitetet var embetsmannsstatens embetsmannsskole der
embetsmennene ble autorisert gjennom embetseksamenen. Vitenskapen fortsatte
som etablert samfunnsautoritet også i den nye stat.
75. Paragrafen fortsetter riktignok: «undtagen i de Tilfælde, hvor det modsatte besluttes ved
Stemmeflerhed.» Men prinsippet er slått fast, ellers hadde det ikke vært nødvendig med
noen paragraf.
76. Christian den Vs Norske Lov 15. april 1687, Først Bog, Om Retten og Rettens Personer,
"Linjer i ytringsfrihetens historie i Norge" i kap. 3, Art. 1. Lignende bestemmelser
finnes for «Bøigde- eller Birke-Ting» og «Lovtingene».
77. H. Olaf Hansen: Den norske Literatur fra 1814 indtil vore Dage, København 1862, side 43-
44.
78. Thue, op. cit. side 2. Universitetsbygningene i sentrum sto ferdige i 1854.
79. H.O. Christophersen: Marcus Jacob Monrad. Et blad av norsk dannelses historie i det 19.
århundre, Oslo 1959, side 132.