«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 62
menheng. Ovenfor har vi brukt scene-metaforen for å fremheve at alle ikke
kan være like aktive i den felles samtale. De fleste vil være tilskuere i salen,
men altså med adgang til å følge med og applaudere eller ytre mishag.
En viktig forutsetning for at samtalen skal kunne fremme sannhet og
autonomi innenfor eller mellom feltene er at den er dialektisk, det vil si at man
har en eller annen for institusjonalisert opposisjon eller kritikk. Historien har
nok av eksempler på hvordan manglende kritikk eller hegemoniske virkelighetsoppfatninger
virker hemmende på meningsutvekslingen. Ytringsfriheten
trives best i de dialektiske spenningsfelt. Og den grunnleggende forutsetning
for at den skal fungere tilfredsstillende ligger til syvende og sist i den
enkelte myndiges kritiske evne.
Ideelt sett skulle man kanskje ha begynt med en beskrivelse av de forskjellige
felt eller offentligheter, deres diskurser eller måter å tenke og snakke om
virkeligheten på, eventuelt hvordan de historisk har påvirket vår felles virkelighetsoppfatning.
Kirken f. eks. forvaltet opprinnelig hva vi kan kalle en hegemonisk
virkelighetsoppfatning. Slik er det ikke lenger. Ikke desto mindre representerer
den idag et viktig felt innenfor vår offentlighet, og naturligvis et felt
med en betydelig ambisjon om å prege den offentlige samtale. Den nynorske
offentlighet er et annet felt som vi så spilte en historisk rolle når det gjaldt kritikken
av det borgerlige dannelsesprosjekt. Også idag er det et viktig felt. De
tunge interesseorganisasjoner som kom med arbeiderbevegelsen, er et tilsvarende
eksempel på hvordan et felt oppstår ved at det skapes en egen identitet
eller en motoffentlighet med en kritisk avstand til de etablerte hegemoniske
posisjoner eller institusjoner, men som i neste omgang blir formende for en
felles identitet ut over det opprinnelige felt.
Det vil føre for langt å gi en analyse av de forskjellige felts diskurser. Det
får klare seg med disse antydninger. I det følgende skal vi ta for oss de institusjoner
som kan sies å være av særlig viktighet i samfunnet når det gjelder å
kunne si noe om ytringsfrihetens vilkår idag. På den annen side skal vi diskutere
noen av de viktigste problemer eller institusjonelle utfordringer man kan
sies å stå overfor i denne sammenheng.
4.2 Det offentlige roms institusjoner
4.2.1 Vitenskapen og offentligheten
Fra 1960-årene og utover fant det sted en rekke dyptgripende endringer i det
institusjonelle byggverk som utgjorde det offentlige rom, og med store konsekvenser
for ytrings- og informasjonsfriheten. Det er naturlig først å nevne
den store ekspansjon i utdannelse og forskning. Ikke bare fikk man den
niårige skole, men det ble langt vanligere å ta høyere utdannelse ut over dette.
Fra å ha ett eliteuniversitet fikk man fire masseuniversiteter foruten en eksplosiv
utbygging av høyskolesystemet. I tillegg til ekspansjonen i de forskningsbaserte
undervisningsinstitusjoner fikk man også en sterk økning i privat og
offentlig bruk av anvendt forskning. Fra 1946 fikk man etterhvert flere forskningsråd,
og fra 1960-årene en sterk økning i den såkalte sektorforskning finansiert
i alt vesentlig direkte fra departementene. Mye av denne forskning ble
utført ved de mange forskningsinstitutter som grodde frem. Det er blitt sagt at
man fikk et forskningsbasert samfunn. Denne dramatiske høyning i folks
utdannelsesnivå og i bruken av forskning måtte få store virkninger på hvordan
den offentlige samtale fungerte.