«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 2 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 29
menheng er det nødvendig å opprettholde skillet mellom det private og
offentligheten i måten vi tenker om frihet på og i reguleringen av denne.
Privatsfæren byr ikke spesielt på individuell frihet, det er det den
offentlige sfære som gjør. Om de offentlige sanksjoner mangler i den private
sfære, kan de sosiale være desto kraftigere. I privatsfærens tetthet blir menneskene
utlevert til hverandre. Man snakker om «intimitetstyranniet». I forhold
til dette byr den offentlige sfære på en særegen form for frihet ved at man
i noen grad kan velge identitet eller «avlastes fra sin særegenhet». 31 Den
offentlige sfæres karakteristiske frihet er basert på at visse informasjoner fra
privatsfæren ikke offentliggjøres og heller ikke kommer det offentlige for øre.
Det karakteristiske ved offentligheten er således at den representerer «the
forum in which it becomes meaningful to join with other persons without the
compulsion to know them as persons». 32 Denne særegne frihet som det
offentlige rom byr på, er en forutsetning for et offentlige liv der myndige mennesker
kommuniserer med hverandre om politikk, moral, kunst osv. Det karakteristiske
for den offentlige samtale er, og bør være, at det er en samtale
mellom fremmede, men selvstendige og myndige mennesker.
Tendensen til utvisking av skillet mellom den private og den offentlige
sfære innebærer på den ene side en offentliggjøring av det private, og på den
annen, en privatisering av det offentlige. Det første henspiller på den skade
utviskingen kan få for dannelsesprosessene i privatsfæren, slik som antydet
ovenfor. Det annet henspiller på den skade utviskingen kan få for den
offentlige kommunikasjon. Privatisering av det offentlige representerer et
økende krav om å få kikke inn i andres, og da særlig kjente personers, privatliv.
Dette er altså skadelig, ikke bare fordi det bryter med en rett til privatliv,
men fordi den korrumperer den offentlige samtale slik at denne ikke kan fungere
etter forutsetningen, men forfaller til sladder. Oppmerksomheten vendes
bort fra de offentlige anliggender. Det skulle være nok å referere til eksempelet
med president Clinton. Tidligere presidenters sidesprang har tildels vært
av alvorligere art, men altså skjult for offentligheten simpelthen fordi det ble
respektert at det var irrelevant for deres offentlige virke. Kravet om privatlivets
fred må gjelde for personer som befinner seg i offentlighetens lys så vel
som for andre (kfr. forøvrig "Privatlivets fred" i kap. 6.2.2).
Det er grunn til understreke den prinsipielt viktige forskjell mellom «privatlivets
fred» og «personvern». Beskyttelsen av privatsfæren («privatlivets
fred») har en begrunnelse ut over personvernet, en begrunnelse som går på
kollektivets eller samfunnets måte å fungere på. Konkret kan det gjelde hensynet
til den offentlige samtale. Personvernet går på den annen side først og
fremst på beskyttelsen av personen som offentlig person (offentlig omdømme),
og nettopp ikke spesielt som privat person. Dette skille er ikke alltid observert
som det bør være i diskusjonen om disse tema. 33 Vi refererte til den uheldige
tendens til å offentliggjøre offentlige personers privatliv. Med personvernet
eller vernet om det offentlige omdømme eller om «æren» forholder det seg
derimot annerledes. I den sammenheng må personer med makt og posisjon
finne seg i mer nærgående kritikk enn det vanlige, normalt mer anonyme, per-
31. Dag Østerberg: Arkitektur og sosiologi i Oslo, Pax 1998, side 89.
32. Richard Sennett: The Fall of Public Man, Faber & Faber 1993, side 340. Denne klassiker
ble først gitt ut i 1977 og er en kritikk av den «intimisering» av offentligheten som begynte
allerede på 1700-tallet. Den gir et sterkt argument for den frihetsforutsetning som
ligger i det å skille mellom den private og den offentlige sfære.
33. Det er vanlig å tolke «privatlivets fred» som en del av personvernet, noe som altså er uheldig.