«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 75
i («journalistiske») kriterier for valg av stoff eller nyheter (hvilket også skjer i
noen utstrekning).
Det er grunn til å understreke at det er mange flere stemmer i mediene
enn journalistenes, selv om de viktige reportasjer skrives av journalister. Det
er også grunn til å understreke at det er mange sjangre innenfor journalistikken.
Jan Inge Sørbø fremhever spesielt kulturjournalistikkens dyder. I forrige
århundre (under poetokratiet) var den en dominerende sjanger, og den
var basert på en debattkultur mellom deltagere i en resonnerende offentlighet.
Sørbø utfordrer kulturjournalistikken til å skape en motkultur mot uheldige
tendenser innenfor andre journalistiske sjangre. 129 Den ovenfor siterte leder
for den svenske maktutredning, Olof Petersson, mener dessuten å kunne se
en positiv utvikling som en reaksjon på et stadig mer kyndig og kritisk publikum:
«Men genom en historiens list blir journalisterna nu offer för sin egen
seger. Medborgarnas krav stiger, inte bara på politikerne utan också
på journalisterna. Det blir alt svårare för medierna att fånga uppmerksamheten
med de gamla slitna metoderna som tilspetsing, förenkling,
polarisering, identifiering, konkretisering och personifisering.»
Om Sørbøs evaluering av kulturjournalistikken i forhold til andre sjangre er
riktig eller om Petersson har rett i sin alment kritiske holdning til journalistene,
er ikke vesentlig i vår sammenheng. Det vesentlige er å konstatere at det
er et mangfold av stemmer og perspektiver i mediene og at det er visse
utviklingstendenser i positiv retning. Det er altså ingen spesiell grunn til
bekymring ut over den bekymring man alltid bør ha overfor utviklingen på så
viktige områder. Det er heller ikke på det nåværende tidspunkt noen spesiell
grunn til inngripende reguleringer for å forhindre utglidninger. Dette betyr
dog ikke at alt er som det bør være.
I Norge har mediene et selvjustissystem, Pressens Faglige Utvalg (PFU).
PFU ble opprettet i 1928. I 1936 fikk man Vær Varsom-plakaten som fungerer
som PFUs grunnlagsdokument. Kringkastingen fikk opprinnelig et lovbasert
system, Klagenemnda for kringkastingsprogram. Denne er nå opphevet og
PFU dekker de fleste massemedier. PFUs virksomhet er beskrevet i NOU
1996: 12 Medieombud, og skal ikke gjennomgås her. Det synes å være en
almen oppfatning at PFU fungerer rimelig godt, selv om det nok kan sies at det
er relativt lite synlig.
I den nevnte NOU anbefales det opprettet et medieombud i tillegg til PFU.
Flertallet i den arbeidsgruppe som skrev utredningen foreslår en rammelov
som regulerer klage- og tilsynssystemet, mens mindretallet mener det bør
være et rent selvjustissystem. Kommisjonen slutter seg til mindretallet: Man
bør overveie å etablere et uavhengig organ for rådgivning for dem som mener
seg forulempet av mediene, idet det for mange kan fortone seg drastisk å gå
direkte til PFU. Mange av de saker som idag sendes til PFU kommer fra
advokater. Vanlige folk henvender seg neppe til advokater i slike sammenhenger.
Et rådgivningskontor ville kunne fungere for disse.
Uten å ville dramatisere situasjonen vil også kommisjonen peke på at overtramp
i form av krenkelse av personer naturligvis forekommer i mediene på
linje med andre kritikkverdige forhold slik som dårlig kildearbeid eller forskjellige
former for skjevheter i fremstillingen. Det kan imidlertid være grunn
129.Jan Inge Sørbø: Offentleg samtale. Innføring i presse-etiske grunnspørsmål, Det Norske
Samlaget 1991, side 144 og 151.