«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 128
Det kan også hevdes at de begrensninger i enhvers rett til å utgi som
følger av en lovfesting av den redaksjonelle uavhengighet, kan virke urimelig
når man kommer utenfor området for dominerende massemedier. Systemet
var og er slik at det er tusenvis av foreninger som ønsker å meddele seg til en
begrenset offentlighet ved periodiske publikasjoner som medlemsblad eller
lignende, og for hvem en absoluttering av redaksjonell uavhengighet må være
et fremmedelement fra en annen virkelighet. Det gjelder selv om man i mange
tilfeller kan løse problemet ved å «velge» hvor eller hos hvem man skal
plassere redaktørfunksjonen.
Det kan dessuten hevdes at «redaksjonell uavhengighet» er problematisk
som begrep (kfr. "Kanalvokterne" i kap. 4.2.4 og "Hvorfra trues medienes
uavhengighet?" i 4.3.2). Absolutt uavhengighet er verken mulig eller ønskelig,
så spørsmålet blir snarere hvilken avhengighet eller hvilke påvirkninger er
det tale om. En ensidig konsentrasjon om avhengighet av utgiver kan virke
tilslørende. Redaktøren kan, iallfall i prinsippet, representere en trussel like så
vel som utgiver, da ikke ut fra konsentrasjon av økonomisk makt, men ut fra
en konsentrasjon omkring en virkelighetsforståelse utviklet i et relativt isolert
pressemiljø (kfr. "Om de journalistiske kriterier" i kap. 4.2.5).
Dessuten: ved å ønske seg utgivere som ikke er interessert i mediets
innhold, ber man i en viss forstand om utgivere som legger vekt på profitten,
og som derved indirekte kan ha en stor (og uheldig) innflytelse på innholdet
til tross for den «redaksjonelle uavhengighet», eller altså, nettopp på grunn av
den. På lang sikt kan altså en lov som den foreslåtte komme til å virke mot sin
hensikt ved å fremme kommersialiseringen.
Stor grad av redaksjonell uavhengighet er et klart gode. Men det betyr
ikke nødvendigvis at ikke også denne uavhengighet bør ha sine grenser. Det
kan argumenteres for at det bør være en del av mangfoldet at man kan ha såvel
publikasjoner med (nær) fullstendig redaksjonell uavhengighet når det
gjelder den løpende redigering, som publikasjoner med ideologisk eierskap
der utgiver har en høy grad av kontroll med innholdet. Når Kulturdepartementets
lovforslag åpner for at grunnsyn og formål kan bestemmes av utgiver,
imøtekommes mange av de ovenfor nevnte betenkeligheter ved lovforslaget.
På den annen side kan det sies at det bekrefter betenkelighetenes gyldighet.
Som argument for lovfesting kan det anføres at det vil ytterligere befeste
den redaksjonelle uavhengighet som det er stor enighet om er en forutsetning
for medienes funksjon som kanaler for informasjon og meningsdannelse i
demokratiet. 222
Et argument for lovfesting er det også, som anført av Advokatfirmaet
Schjødt, at den redaksjonelle uavhengighet har vært akseptert og praktisert
som grunnleggende prinsipp for å sikre en fri og uavhengig presse. Det er
således ikke noe dramatisk ved en slik lovfesting.
Det er også blitt hevdet at erfaring viser at den redaksjonelle uavhengighet
ikke alltid praktiseres så konsekvent som man gjerne tror, og at det
derfor kan være behov for en styrking av prinsippet. 223 Det kan også henvises
til Nils Øys observasjon gjengitt i "Kanalvokterne" i kap. 4.2.4: mens den
opprinnelige trussel mot pressens uavhengighet kom fra staten eller det
offentlige, kommer den nå fra eierne. Grunnloven § 100, 1. pkt. var ment å
222.For en almen argumentasjon i denne retning henvises til Eierskapsutvalget, NOU 1995:
3 Mangfold i media der den redaksjonelle frihet foreslås lovfestet.
223.Kfr. Stig Finslo: «Redaktør i konflikt» i Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten…, Årbok
fra Norsk Redaktørforening 1999, spesielt side 49 flg.