«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 3 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 60
troll. Det institusjonelle system ble også tatt hånd om. Det ble innsatt naziredaktører
i de viktigste kanaler ut til offentligheten. Man inndro radioapparater.
Hva formålet var er ikke helt klart. Det synes også, ifølge Dahl og Bastiansen,
å ha vært forskjeller mellom hensikten hos NS og hos de tyske okkupasjonsstyrker.
For de siste synes militære hensyn å ha vært viktige, mens for de
første var formålet en opinionsendring med tanke på en varig samfunnsomforming.
Det kan være grunn til å spørre om man lykkedes. Hvor robust var
systemet, eller holdningene? Hva ble resultatet på lang sikt?
På det institusjonelle plan lykkedes man når det gjaldt å få kringkastingen
og de vanlige avisene under kontroll. På den annen side blomstret det opp en
illegal presse. Et forsøk på forhåndssensur av bokutgivelser ble effektivt slått
tilbake. Men det betyr naturligvis ikke at bokutgivelsene var fri. Et forsøk på
å få kontroll med organisasjonene ble også slått tilbake. Her viste det seg å
være en motstandsfaktor av stor styrke. Universitetet, skole og idrettsorganisasjoner
ble først forsøkt kontrollert ved påbud og infiltrasjon. Da det ikke
lykkedes, grep man til aksjoner og massearrestasjoner av studenter og lærere.
Alt i alt lykkedes man et stykke på vei med å kontrollere institusjonene, om
ikke annet så ved å passivisere dem. Hva man ikke lykkedes med var imidlertid
effektivt å påvirke opinionen. Mange av tiltakene må ha virket mot sin
hensikt ved å provosere. Endel av diskusjonene gikk også under jorden. Man
fikk elementer av en skjult offentlighet. Forsåvidt kan vi si at man fikk demonstrert
vanskeligheten med å manipulere meninger. NS og okkupasjonsmakten
må ha trodd at det var lettere enn det var. Systemets grunnstruktur var robust.
Det skyldes først og fremst en befolkning som hadde fått liberale, demokratiske
holdninger inn med morsmelken. Man det skyldes også et mer universelt
fenomen som vi får demonstrert bedre i andre sammenhenger, nemlig at det
er grenser for hvor manipulerbare mennesker er, og disse grenser er normalt
trangere enn de mektige synes å tro.
Men den annen verdenskrig har også et etterspill som bør påkalle vår oppmerksomhet.
Man skulle kanskje trodd at når fienden var jaget på flukt, så
ville man bli ekstra omhyggelig med å hegne om de frihetsrettigheter man var
blitt frarøvet under krigen. Men det var ikke tilfelle. Vi har vært inne på noen
almene utviklingstrekk som kan bidra til å forklare fenomenet. Dahl og Bastiansen
har kunnet påpeke hvordan nettopp krigen kastet lange skygger over
ytringsfrihetens vilkår i Norge. Under rettsoppgjøret ble den norske presse et
talerør for forakten overfor dem som hadde sveket, og ikke en vokter av
ytringsfrihet og liberale rettigheter. Skjalg Fremo har karakterisert perioden
som preget av en «presseetisk unntakstilstand». 104 Den påfølgende kalde krig
ga heller ikke de beste vilkår for ytringsfriheten eller informasjonsfriheten.
Det system som hadde vist seg rimelig robust overfor maktens forsøk på
å manipulere kommunikasjonen under krigen, viste seg kanskje ikke så
robust som man kunne ønske seg når det kom til stykket. Det kan synes som
krigen hadde svekket toleranseevnen. Dette synes å være normalt i tider med
konfrontasjoner eller ytre trusler. Det minner oss om hvor viktig det er å ta
høyde for slike situasjoner i fredeligere tider ved å bygge opp robuste institusjonelle
systemer. Til tross for visse svikt i spesielle perioder er det da også
rimelig å hevde at systemets grunnstruktur besto prøven. I det større perspektiv
ble friheten og mangfoldet bevart takket være de etablerte institusjoner.
104.Skjalg Fremo: Presseskikk. En rapport om presseetikk og personvern – med
stikkprøver fra norske aviser gjennom hundre år, Institutt for journalistikk 1994, side 90.