«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 97
demokratisk samfunn: Selv Grunnloven kan jo endres bare tilleggskravene til
kvalifisert flertall m. v. er oppfylt.
Dersom vi ønsker å redusere statens rettslige handlefrihet der flertallet
ikke uten videre bør stå fritt, er Grunnloven altså det eneste virkemiddel som
nasjonal rett stiller til vår rådighet. Neppe mange vil akseptere at et flertall –
bare fordi det har flertall – skal kunne utsette individer og minoriteter for hva
som helst. Det er ikke stort mer rimelig å si at styringssystemets behov for et
minstemål av spilleregler er «udemokratisk» i seg selv: hvem vil f. eks. karakterisere
det som «udemokratisk» å ha hovedreglene om valgordningen i
grunnloven?
Vernet for ytringsfrihet forener systemets behov med hensynet til vern for
individer og minoriteter (se "Ytringsfrihetens begrunnelser" i kap. 2.2 om de
sentrale begrunnelser for ytringsfrihet): Hvis flertallet skal stå fritt til å
oppheve mindretallets rett til å kritisere, kommer en viktig del av grunnlaget
for det demokratiske styringssystem i fare. Og hvis det skal stå fritt til å begrense
vår rett til ytringer som bryter med den etablerte sannhet eller den gode
smak, kan takhøyden for mange av oss bli ubehagelig lav.
Den rigiditet som ligger i krav om ventetid og om kvalifisert flertall, må
ikke overdrives. Et flertall på 2/3 i Stortinget vil jo kunne endre det konstitusjonelle
status quo. Vi er altså langt fra et krav om enstemmighet for å korrigere
kursen, slik som når en rettighet er vernet gjennom internasjonal traktat.
Muligheten for slik korreksjon bør være til stede f. eks. dersom en endelig
dom har trukket ytringsfrihetens grenser videre eller snevrere enn et kvalifisert
flertall etter moden overveielse er villig til å godta. Men slik reglene om
grunnlovsendring er utformet i Norge, byr ikke denne siden av systemet på
noe stort problem.
5.1.2 Lovgivning om ytringsfrihet
5.1.2.1 Innledning
Nesten alle land har sett et behov for å regulere sider av ytringsfriheten i lovgivning
under grunnlovs nivå. Dette skyldes først og fremst at en
grunnlovstekst ikke kan si alt. Men det spiller nok også en rolle at Grunnloven
er vanskeligere å endre enn ordinær lov; siden vår evne til å forutse problemer
og konflikter som kan komme opp er begrenset, vil dette forhold også tjene
som argument for å overlate en viss handlefrihet til den ordinære lovgivning.
Denne tendens forsterkes av tradisjonen i mange land for å regulere bare de
viktigste spørsmål i Grunnloven selv, på en slik måte at spørsmål som antas å
være mindre viktige, overlates til lovgivningens herredømme til enhver tid.
Ifølge pkt. 7 i kommisjonens mandat må
«Utformingen av en ny grunnlovsbestemmelse … ta utgangspunkt i
norsk grunnlovstradisjon. Dette innebærer at grunnloven ikke selv
kan gi plass til en omfangsrik og detaljert regulering. Den vil måtte
gjennomføres i egen lovgivning.»
Mandatet forutsetter altså en videreføring av hovedtrekkene i dagens system
for fordeling av rettsreglene om ytringsfrihet mellom grunnlov og ordinær lov.
Noe annet er at tradisjonen for å reservere Grunnloven for de viktigste
spørsmål, av historiske grunner har vært drevet så langt at den norske
grunnloven ikke lenger blir tatt i bruk selv for å regulere sentrale spørsmål
som de fleste land finner det nokså selvfølgelig å ta med i sin grunnlov.