«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 119
Men pressen kunne altså ikke formidle dette, fordi den i for stor grad var styrt
av utenforliggende hensyn. Derfor gikk utvalgets prinsipale innstilling ut på at
det ikke skulle være noen offentlighetslov. Innstillingen røper en mistillit til
pressen som korresponderer med en tilsvarende tillit til forvaltningen.
Spenningen omkring hva man har rett til å få innsyn i, eller om man vil, tautrekkingen
mellom forvaltningen og pressen, har vært et gjennomgående
trekk i norsk offentlighet i lang tid. Med offentlighetsloven fikk man noe
konkret å strides om, nemlig fortolkningen og etterlevelsen av loven.
Spørsmålet er langsomt blitt aktualisert ved den stadig økende kompleksitet i
samfunnet og ved veksten i den offentlige forvaltning.
Offentlighetsloven ble opprinnelig fremmet med tanke på å beskytte den
enkeltes rettssikkerhet. Det vil si at den ble sett på som en utvidelse av partsoffentligheten
ved at også tredje part skulle sikres innsyn. Drivkraften bak
loven lå på det politiske plan. Da loven ble vedtatt, var det imidlertid hensynet
til demokratiet eller til den politiske prosess som var mest fremtredende, selv
om det opprinnelige rettssikkerhetshensyn fremdeles er en del av begrunnelsen.
211 Etterhvert ble pressens interesse for denne type innsyn i enkeltsaker
etter fremsatt krav økende. I dag er det alment anerkjent at loven er der
for å tjene hensynet til åpenhet og demokrati selv om det «kan gå på tvers av
styremaktenes mål». Det er i dag pressen som «bruker» offentlighetsloven.
Men det er adskillig tautrekking om adgangen til innsyn, og sterk kritikk av
måten loven praktiseres på.
Uroen omkring offentlighetsloven har ført til forskjellige endringer og
forslag til endringer i loven. I 1982 ble meroffentlighetsprinsippet innført. Det
ble ytterligere skjerpet ved en revisjon i 1993. Prinsippet tar utgangspunkt i at
taushetsrett ikke er lik taushetsplikt. Det innfører tvertimot en plikt til, i visse
sammenhenger, å vurdere om dokumenter (eller deler av dokumenter) som
kan unntas fra offentlighet, likevel bør gjøres kjent. Grunnen til at man innførte
«meroffentlighet» var at offentlighetsprinsippet ikke ble etterlevet etter
intensjonen idet man mente det var blitt alt for vanlig å unnta dokumenter fra
offentlighet. Det er siden reist spørsmål om innføringen av meroffentlighet i
loven egentlig har ført til mer offentlighet.
Meroffentlighet er en kjernebestemmelse i innsynslovgivningen. Den positive
plikt til å vurdere om dokumentet kan komme til offentlighetens
kunnskap, skulle kunne virke bevisstgjørende på forvaltningen på den måte at
tjenestemannen tvinges til å «tenke» offentlighet. Det er ment å være en enkel
og fleksibel måte å løse offentlighetslovens innebygde avveiningsproblem på.
På den annen side er det rettslig uklart. Og så langt synes det altså som det
ikke har ført til en bedre etterlevelse av intensjonene.
I mai 1998 la regjeringen frem Stortingsmelding nr. 32 (1997-98) Om
offentlighetsprinsippet i forvaltningen. Ved fremleggelsen hevdet Dagens
Næringsliv at regjeringen «friskmelder seg». 212 Til tross for forsiktig språkbruk,
kan imidlertid meldingen også leses på en noe annen måte. Egentlig er
det tilstrekkelig i denne sammenheng å henvise til side 106, der meldingen
gjengir Sivilombudsmannens undersøkelse av Justisdepartementet fra 1997
der han fant å måtte kritisere innsynsnektelse i 32 av 35 undersøkte avslag.
Selv om det er vanskelig å si hvor stort problemet er, eller om det generelt går
i retning av større hemmelighold, er den nevnte undersøkelse tilstrekkelig til
211.Linda Solhaug: Fra rettssikkerhet til demokrati, Offentlighetslovens tilblivelse 1947-
1970, Hovedoppgave i historie, Bergen 1996
212.Dagens Næringsliv 2. mai 1998.