«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 71
Øys bok om kildevernet, er det imidlertid en tendens til å gjøre unntagelsen til
regel: «Det er enkelt å bruke kildevernet som dekke over svakt kildearbeid …
Så blir»absolutt kildevern«en form for egenbeskyttelse.» Det sier seg selv at
sladreeffekten må ligge snublende nær. Raaum påpeker det samme: journalistene
bruker kildevernet «så hyppig at de ofte kan mistenkes for å forveksle
hovedregelen med unntaket». Kildevernet krever i det hele tatt stor grundighet
og aktpågivenhet fra redaktørens side. Det må bare benyttes der det er
klart påkrevet. Tendensen til å forveksle regel og unntak fra regel er svært
uheldig, ikke minst for mediene selv. Det kan synes underlig at de, i en situasjon
der de i noen grad må sies å kjempe for sin troverdighet og, som vi skal se
nedenfor, trues av kildenes profesjonalisering, ikke i større grad gjør det til en
dyd å oppgi kilder. Det er et enkelt grep som både kan beskytte mot aggressive
kilder og skape troverdighet hos publikum. 124
Redaktørplakaten legger altså «det personlige og fulle ansvar for avisens
innhold» hos redaktøren. Den regulerer på denne måten forholdet såvel til
eier/utgiver som til avisenes øvrige redaksjonelle medarbeidere. I forhold til
det siste synes det i noen grad å ha foregått en utvikling ved hvilken redaktørens
suverenitet er blitt anfektet i forbindelse med utviklingen av journalistisk
yrkesideologi. I journalistenes hovedavtale fra 1980 (og senere utgaver) har
de fått gjennomslag for det som er kalt «den journalistiske integritet». Dette er
en utvikling som problematiserer en fra før uklar ansvarsplassering. For
eksempel kan man av og til få inntrykk av at unge aggressive journalister uten
livserfaringens «second thoughts» og uten forståelse for slagkraften i det
våpen de har i hendene, kan få for stort spillerom. Ikke minst i slike sammenhenger
er redaktørfunksjonen viktig, det vil si at redaktøren må ha en formell
og reell status som gjør det mulig å spille rollen som moderator, også ut fra
hensynet til den angjeldende unge journalist.
Det er grunn til å understrek at mediene er både arenaer og aktører. 125
Det vil si at de både er kanaler ut til offentligheten for dem som har noe å meddele,
og de er selv aktive aktører som meddeler seg til offentligheten. Denne
dobbeltrolle er naturligvis delikat. Den tilsier et rimelig klart skille mellom
redaktørfunksjonen og journalistfunksjonen. Redaktøren er kanalvokteren
som skal velge ut, initiere og redigere hva journalistene eller andre kommer
med. Det er jo langt flere enn journalistene som ytrer seg i mediene.
Dobbeltfunksjonen som arena og aktør aktualiserer også identitetsproblemet.
Det er neppe mange som ønsker seg tilbake til den gamle partistyrte
presse. En fordel hadde den dog, man visste hvilke ideologiske plattformer de
enkelte organer hadde. De hadde en identitet som gjorde det enkelt å forholde
seg til deres utvalg av stoff og deres vinklinger i kommentarene. 126 Mange av
mediene, og ikke minst de største, har idag en uklar aktøridentitet som kan
gjøre det vanskelig å forholde seg til dem. Problemet er relevant også i sam-
124.Raaum, op. cit. side 174. Raaum refererer en svensk undersøkelse, Jan Ekecrantz og
Tom Olsson: Det redigerade samhället, Carlssons 1994, der det påpekes en langsiktig
økende tendens til å skjule hvordan stoffet er blitt til. Forfatterne ser tendensen i sammenheng
med journalistenes behov for å hevde sin autonomi overfor aktive kilder. At
journalisten for egen del kan føle behov for hemmelighold er forsåvidt lett å forstå, som
det er sagt, kilden blir en slags «forretningshemmelighet». Men at dette skulle bidra til
større uavhengighet i forhold til kilden, er vanskelig å forstå. Virkningen vil nok oftere
være den motsatte. Sigurd Allern: Kildenes makt, Pax 1996, side 145, er normativt klar på
dette punkt: det er et krav «om identifisering, med mindre dette kommer i konflikt med
kildevernet. Publikum skal vite hvem som innestår for informasjonen».
125.Martin Eide og Gudmund Hernes: Død og pine! Om massemedia og helsepolitikk,
FAFO 1987.