«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 3 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 47
Den videre rettslige regulering av ytringsfriheten lå først og fremst i
straffeloven. Og det å utarbeide en ny straffelov måtte nødvendigvis ta tid.
Stort sett fortsatte lover og forordninger fra enevoldstiden å stå ved makt. Det
gjaldt også for trykkefrihetsbestemmelsene. På første ordentlige storting ble
det da også bestemt at den relativt strenge Trykkefrihedsforordning fra 1799
fortsatt var gjeldende «forsaavidt dens Bestemmelser ei stride imod Grundloven».
Da grunnlovsvernet, som vi har sett, var uklart, fortsatte forordningen
å være en viktig rettskilde.
Det kan være grunn til å merke seg også hva som ikke står i grunnloven.
Religionsfrihet er således ikke nevnt. Det ble vedtatt at det skulle stå at «Alle
kristelige religionssekter tilstedes fri religionsøvelse». Men i likhet med
trykkefrihetsparagrafen ble denne paragraf også endret ved den endelige redigering.
Det siterte punktum falt simpelthen ut. Grunnene til dette er ukjent. 70
Det er imidlertid klart at religionsfrihet var problematisk i den tidens
øvrighetsstat, kanskje mer problematisk enn når det gjaldt kritikk av de verdslige
autoriteter. Det demonstreres ikke minst ved grunnlovens forbud mot
jøder og jesuitter. Og selv en frihet som bare gjaldt kristelige sekter, kunne
kanskje bli for mye for noen. Konventikkelplakaten fra 1741, som sier at prestene
skal ha kontroll med religiøse forsamlinger, kom, på grunn av bortfallet,
ikke i konflikt med den nye grunnlov, og kunne således være i kraft helt til den
ble opphevet i 1841. Det var denne «plakat» som lå til grunn for dommen over
Hans Nielsen Hauge. 71 Også her ser vi altså at gamle rettslige begrensninger
i ytringsfriheten fortsatt var gjeldende etter 1814.
Endelig er det grunn til å understreke at grunnloven ikke inneholder noen
generell paragraf om beskyttelse av privatsfæren. Der er intet eksplisitt
uttrykk for det skille mellom privat og offentlig sfære som var så grunnleggende
for hele den borgerlige statsform. Dette må imidlertid ikke tolkes i
retning av at skillet ikke var viktig. Tvertimot må det tolkes som et uttrykk for
at nettopp det opplagte ikke alltid kommer til uttrykk. Lovreguleringene
skulle i det alt vesentlige gjelde den offentlige sfære. En viss pekepinn i denne
retning får vi da også ved §102 som sier at «Hus-Inkvisitioner maa ikke finde
Sted, uden i kriminelle Tilfælde».
I tiåret etter 1814 verserte det en rekke «Trykkefriheds-Actioner» mot folk
som ble anklaget for å ha reist utilbørlig kritikk mot embetsmenn, noe som var
spesielt nevnt som straffbart i forordningen fra 1799. Trykkefriheten ble særlig
skarpt forsvart – og grensene prøvet – av Det Norske Nationalblad som kom
ut i perioden 1815-1822. Bak bladet sto brødrene, redaktøren Hans Abel Hielm
og den kjente advokat og politiker, Jonas Anton Hielm. Etter lange prosesser
endte det med en sak som gikk på majestetsfornærmelse der advokaten ble
fradømt sin stilling som regjeringsadvokat og bladet måtte innstille da det ble
fratatt portomoderasjonen. Det siste var i de dager et effektivt middel mot
«Trykkefrækheden». Det var først med kriminalloven av 1842 at den gamle
trykkefrihetsforordning av 1799 i det vesentligste ble erstattet.
En kjent ytringsfrihetssak etter 1814 gjelder forøvrig anledning til politiske
demonstrasjoner, nemlig saken om feiringen av 17. mai. Carl Johan så på
feiringen som en demonstrasjon mot unionen og Kongen. Det første offentlige
17. maitog gikk i Trondhjem i 1826. Men den virkelige konfrontasjon kom
med det såkalte «torvslag» i Christiania i 1829 da folkehopen på Christiania
70. Sverre Steen: 1814, Cappelen 1951, side 184.
71. Det er muligens av betydning at det satt haugianere i Eidsvolds-forsamlingen, men ikke i
den lille redaksjonskomité som foretok den endelige «redaksjon».