«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 84
kildene. Dessuten kan vi tilføye at det finnes press fra markedet eller kjøpere
som ønsker underholdning, og fra annonsører. Og dette er bare de ytre trusler.
I tillegg kommer den indre trussel knyttet til «journalismen». Ifølge Eide
er dette den største trussel: «journalistikken taper når journalismen vinner».
Det er viktig å være oppmerksom på disse trusseler for å kunne forholde seg
til dem på en adekvat måte. Åpenhet og diskusjon er nødvendig.
Når situasjonen allikevel ikke er så håpløs, til tross for de mange trusseler,
er det kanskje fordi det spenningsfelt som skapes ved at trusselene kommer
fra forskjellige kanter, nettopp er det som gir muligheter for å kunne bevege
seg noenlunde fritt i forhold til den enkelte trussel.
4.3.3 Ytringsmot og sosiale sanksjoner
NRK sendte i 1998/99 en programserie kalt «Norske stabeiser». Det er en
serie der man presenterer mennesker som har en stemme i det offentlige rom,
men som fordi de er på grensen av det det er comme il faut å mene og si, betraktes
som litt spesielle. Man lytter til dem, og de er ikke uten innflytelse, men
man møter dem gjerne med en viss porsjon mental reservasjon. Det vi snakker
om er mennesker med ytringsmot, men som har måttet betale for sitt mot med
relativ marginalisering.
Det vi ønsker å problematisere er konformitetspresset. Hvor trange er
grensene for hva man kan ytre uten at man blir utsatt for sosiale sanksjoner,
uten at man skyves ut av «det gode selskap»? I hvilken grad vil aktørene i det
offentlige rom pålegge seg, eller føle seg tvunget til å pålegge seg, en form for
selvsensur? Og hva skjer med dem som ikke gjør det? 146
Det er vanskelig å si noe om omfanget av dette problem. Nå er det flere
forskjellige offentligheter, hvilket vil si at hvis man leter i de forskjellige
offentligheters interne fora, vil man nok finne en ganske stor variasjonsrikdom
i holdninger og meninger mellom offentlighetene. Problemet blir da hvor isolerte
disse forskjellige offentligheter er i forhold til hverandre eller i forhold til
den store offentlighet.
Det er vanlig å fremstille det norske samfunn som egalitært og konsensuspreget.
Det skulle tyde på et relativt sterkt konformitetspress. I andre samfunn
som er større og med større variasjon i sosial status, etnisitet og religion vil det
kanskje kunne utvikle seg en større toleranse overfor annerledes tenkende.
Det er mulig Norge står overfor et spesielt problem her, og at dette vil kunne
føles sterkere i en situasjon der man beveger seg mot et flerkulturelt samfunn
(kfr. neste underkap.). Det er iallfall et problem det er viktig å være oppmerksom
på når det gjelder ytringsfrihetens vilkår i det offentlige rom. Hvis det er
trangere grenser for ytringsfriheten i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne
oss med, måtte det først og fremst være på grunn av nettopp det norske
konformitetspress.
146.En beskrivelse av mekanismen gis av Hans-Gunnar Axberger: Tänke fritt er större,
Stockholm 1995, side 13 flg.: «Vi flockas så gärna kring en åsikt, såväl i stora sällskapet
som i det lilla: Trevande flyter samtalet, tills en uppfatning börjar formas och de närvarande
samalas kring den som runt en fager springbrunn. Vi fallar hverandra i talet för
att ansluta oss, lägga till och ta avstånd från motsatsen. Om en avvikande uppfattning till
äventyrs uttalas sker det i höviska former.»Det ligger verkligen mycket i vad du säger och
jag håller med dig i det mesta men någon skulle kanske i någon mån kunna se det från
den här sidan – ja inte för att det skulle vara rätt, förstås – men for diskussionens skull
...«etc. Det där er väl en ganska svensk företeelse. Att inte säga emot. Det anses på något
sätt inte artigt».