«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 124
handling lett komme til å skyve hensynet til åpenhet til side. Og det kan skje
så meget lettere fordi begrunnelsen så sjelden artikuleres. Begrunnelsen ligger
i første rekke i demokratiargumentet slik det er utviklet i "Ytringsfrihetens
begrunnelser" i kap. 2.2 Ytringsfrihetens begrunnelser. Åpenhet og det å være
informert er simpelthen en forutsetning for å kunne realisere den demokratiske
rettighet til deltagelse. Den politiske prosess skal foregå for åpen scene.
Makten skal ha et ansikt. Den karakteristiske frihetsfølelse som bør være karakteristisk
i et demokratisk samfunn, er avhengig av at man har innsikt i de
krefter og prosesser som former de ytre betingelser for våre liv. Det å stille til
skue prosesser og begrunnelser er altså en like grunnleggende forpliktelse
hos dem med makt og myndighet som det å sørge for en effektiv forvaltning.
Autonomibegrunnelsen kommer også inn med tyngde. En fri meningsdannelse
og utviklingen til myndig menneske krever at man er informert og
har innsyn. Hemmelighold eller det å ha eller sikre seg informasjon som ikke
den annen part har, er et gammelt og ofte brukt knep i ethvert maktspill. Mangel
på informasjon i forhold til den annen (og sterkere) part virker umyndiggjørende.
Dette er ikke et teoretisk problem, men et reelt og praktisk problem
i forhold til moderne forvaltning av et komplisert samfunn.
De nevnte argumenter betyr at åpenhet er samfunnskonstituerende. Man
kan imidlertid også argumentere instrumentelt. Åpenhet er en forutsetning
for kontroll. Offentlighet er og blir den beste kontrollmekanisme. Kontroll av
forvaltningen var hensynet bak den første offentlighetslov i Norden. Det er
fremdeles et tungt hensyn.
Nå er det ikke alltid så bekvemt å bli kontrollert, men man kan også argumentere
positivt instrumentelt. Det er i den sammenheng grunn til å minne
om den lærdom man i EU måtte trekke av Maastricht-prosessen, nemlig at tillit
er basert på åpenhet, uten åpenhet, ingen tillit. I det lengre perspektiv er det
altså ingen motsetning mellom en effektiv forvaltning og åpenhet, idet effektiv
forvaltning er avhengig av tillit hos dem det skaltes og forvaltes med. Et
lovverk som sikrer rimelig åpenhet er viktig, men kommisjonen vil også sterkt
understreke ønskeligheten av å videreutvikle åpenhetskulturen. En skepsis til
medienes formidlingskompetanse (eller -vilje), slik vi så offentlighetsutvalget
ga uttrykk for i innstillingen fra 1967, og som førte til at det frarådet en
offentlighetslov, bør ikke overdrives, og fremfor alt må en slik skepsis ikke få
lov til å stå i veien for et positivt forhold til den fundamentalt viktige åpenhet.
I kommisjonens mandat heter det, i forbindelse med informasjonsfriheten,
at «Kommisjonen skal herunder vurdere å slå fast i grunnlovs form
prinsippet om almenheten skal sikres innsyn i forvaltningens saksdokumenter
(offentlighetsprinsippet)». Kommisjonen har funnet på bakgrunn av
argumentasjonen ovenfor, å ville foreslå en slik grunnlovsfesting av
offentlighetsprinsippet. Det henvises til kommisjonens grunnlovsforslag 5.
ledd og til "Nærmere om 5. ledd" i kap. 10.3.7. I tillegg til dette vil kommisjonen
foreslå at offentlighetsloven gjennomgås med tanke på endringer ut over dem
som er foreslått i St. meld. nr. 32. For det første bør lovens intensjoner ytterligere
understrekes i tilknytning til unntaksregler og meroffentlighet i overensstemmelse
med kommisjonens merknader ovenfor. For det andre bør kontrollfunksjonen
utvikles. Det kan således vurderes å opprette et eget forvaltningsorgan
for behandling av klager over innsynsnektelse. For det tredje bør
plikt til journalføring og innsynsrett i journalene klart fastlegges i lov. Og endelig
bør gyldighetsområdet utvides. Det er således gode grunner for at f. eks.
Stortinget selv og organer for Stortinget underlegges offentlighetsprinsippet.
219