«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 159
offentliggjøring til «the general public» av usanne, ærekrenkende beskyldninger
«in the field of political discussion». Dette gir ikke media frie hender –
som vilkår for frifinnelse må det før offentliggjøring foreligge «reasonableness
of conduct». 285
6.2.3.2.5 Oppsummering
En grunnlovsfesting av at ingen kan stilles rettslig til ansvar for at en påstand
er usann når den er framsatt i aktsom god tro, vil neppe lede til de helt dramatiske
endringer. Noen slike ytringer er allerede i dag tillatt etter strl. § 249 nr.
3. Andre utsagn går fri etter en totalvurdering opp mot læren om rettsstridsreservasjon.
Største gevinst vil ligge i at bestemmelsen bidrar til opprydning
og klargjøring. 286
Det vil være en mangel ved Grl. § 100 om den er taus med hensyn til skyldkrav.
I 1814 så man grunnlovsfesting av skyldform som påkrevet, og det er
liten grunn for vår kommisjon til å sanksjonere hele den bortfortolkningen av
skyldkravet som senere har skjedd i norsk injurierett. Tvert om må det være
vår oppgave å restaurere noe av den viljen til åpen og robust debatt som gjorde
seg gjeldende i 1814. Slik restaurering er nødvendig for å virkeliggjøre de
prosesser som ytringsfriheten skal verne, og da særlig det demokratiske ordskiftet,
se "Demokratiprinsippet" i kap. 2.2.3. Feilaktige utsagn er ikke er til å
unngå i en fri debatt og det må gis en viss åpning nettopp for slike utsagn om
ytringsfriheten skal få pusterom nok til å overleve. Det vil gi for trange rammer
om man ikke fritt kan si det man i aktsom god tro mener er riktig. Dagens
– i utgangspunktet objektive – ansvar for sannhet gir for stor risiko for at sanne
opplysninger ikke kommer fram fordi avgiver av ytringene frykter at han eller
hun ikke kan oppfylle rettens strenge krav til bevis. Et system som ikke gir
rom for feil selv ved aktsomhet er for strengt, særlig når kravet rettes mot et
av demokratiets viktigste redskap – den kritiske ytring. 287
Også sannhetsargumentet kan etter omstendighetene tale for at uriktige
påstander offentliggjøres. Så lenge de uriktige oppfatningene forblir hos den
enkelte eller i små miljøer vil de ikke bli korrigert. De uriktige antakelsene vil
bli ansett som sanne. Det er først når de offentliggjøres at de kan tilbakevises
av de som eventuelt vet bedre eller som sitter på andre bevis. 288 Vi så at Holberg
mente muligheten for å «igiendrive ugrundede Fabler» var et viktig argu-
285.«Reasonableness of conduct» er nærmere forklart slik: «Whether the making of a publication
was reasonable must depend upon all the circumstances of the case. But, as a general
rule, a defendant's conduct in publishing material giving rise to a defamatory
imputation will not be reasonable unless the defendant had reasonable grounds for
believing that the imputation was true, took proper steps, so far as they were reasonably
open, to verify the accuracy of the material and did not believe the imputation to be
untrue. Furthermore, the defendant's conduct will not be reasonable unless the defendant
has sought a response from the person defamed and published the response made
(if any) except in cases where the seeking or publication of a response was not practicable
or it was unnecessary to give the plaintiff an opportunity to respond.»
286.Det er unødvendig og uheldig å måtte frifinne ved hjelp av den diffuse rettsstridsreservasjonen
i situasjoner der klarere regler kan gis. Som det er blitt uttrykt av Alf Ross: Virkelighed
og Gyldighet i Retslæren, København 1934, side 356, er bruken av
rettsstridighetsreservasjonen ofte et slags armodstegn fra lovgivers side: «i Tilfælde hvor
man har svært ved at finde et fyldestgørende Udtryk for Uretsfølgens Betingelse,skydes
Ordet»retstridig«eller et lignenede i Brechen som en Stødpude, skabt gennem et Begreb,
der er tomt nok til i paagældende Tilfælde at kunne anvendes til, hvad det skal være.»
(Her sitert fra Johs. Andenæs: Alminnelig strafferett, 3. utg., Oslo 1989, side 145.)