«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 3 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 57
av lagretten. På henvendelse fra Justisdepartementet uttalte imidlertid
lagmannen at denne kjennelsen var uriktig, hvoretter departementet foreslo
og fikk igjennom en endring i paragrafen for å unngå lignende «misforståelser».
Etter det er ingen sak reist med utgangspunkt i denne paragraf.
Man unngikk altså ikke «misforståelsen». 96 Den alminnelige oppfatning
synes i dag å være at «det er lite aktuelt å reise tiltale etter § 142». 97 Forsåvidt
ser vi den samme utvikling her som når det gjelder obscøniteter. Kunsten har
fått stadfestet sin frihetssfære. Det er imidlertid interessant at da Aschehoug
utga Salman Rushdies bok Sataniske vers i 1989 var det noen muslimske ledere
som anmeldte Aschehoug forlag etter § 142. De trakk senere anmeldelsen,
kfr. "Blasfemi" i kap. 6.2.4.2 Blasfemi.
De største problemer i forhold til ytringsfriheten i første halvpart av dette
århundre synes å ha oppstått ved de mye medier, filmen, radioen og etterhvert,
fjernsynet. Den skepsis som møtte disse nye medier og viljen til å regulere
dem er et påfallende trekk i ytringsfrihetens historie. Det kan synes som
det er et alment trekk at nye medier møtes med skepsis. Denne fortar seg så
etterhvert som mediene på den ene side institusjonaliseres, mens man på den
annen side venner seg til å leve med dem. Situasjonen for de digitale medier i
dag synes å kunne tolkes som en parallell til situasjonen med de nye medier
tidligere i århundret.
Omkring 1900 kom filmen til landet, og man oppdaget raskt publikums
appetitt på vold og sex, selv om det i dag fortoner seg som ganske uskyldig. I
1910 kom en landsomfattende moralkampanje mot kinematografene. Etter en
meget omfattende debatt ble forhåndssensur og kommunalt kinomonopol innført
i 1913. Dette representerte en klar begrensning i ytringsfriheten i forhold
til andre land. Det er også påfallende hvor liten motstand det var mot det
statlige kringkastingsmonopol da det ble innført i 1933. I utgangspunktet kan
dette ses som en sterk begrensning i ytringsfriheten. Det interessante er imidlertid
hvordan det institusjonaliserte politiske system med de forskjellige
partier i kritisk opposisjon til hverandre krever plass i den statlige kringkasting.
Derved oppstår hva Dahl og Bastiansen kaller «et paradoks»: «at statsdriften,
tross dens autoritære og sentraliserende preg, likevel kom til å legge
færre formelle begrensninger på ytringsfriheten i radioen enn privatdriften
hadde gjort.» Vi noterer at statlig «kontroll» under visse omstendigheter kan
være frigjørende i forhold til markedets «kontroll».
Historien gjentok seg da fjernsynet ble introdusert i 1960. Politikk var i
utgangspunktet så godt som utelukket fra sendingene. Man skulle ikke ha
kontroversielle emner i fjernsynet. Men det varte bare et par år, så var det politiske
diskusjon på plass også der. Fjernsynet ble «et politisk massemedium av
første rang». 98 Staten ble altså sittende med kontroll over de viktigste kanaler
ut til det offentlige rom. Det var forskjellige grunner til dette statlige monopol,
kontrollbehov var ett. På den annen side ser vi at staten hadde vanskeligheter
med å definere sin rolle. Resultatet ble da også at disse kanaler etterhvert kom
til å tjene den offentlige meningsbrytning.
Utviklingen av det offentlige roms institusjoner i det 20. århundre er
preget av den utvikling vi har antydet. Det vitenskapelige felt isoleres delvis i
forhold til den borgerlige offentlighet eller til den politiske og moralske dis-
96. Saken førte imidlertid til endringer i straffeprosessloven ved at den juridiske dommer
fikk adgang til å tilsidesette en kjennelse han mente kunne være i strid med loven.
97. Anders Bratholm og Magnus Matningsdal (red.): Straffeloven. Kommentarutgave,
Anden Del. Forbrydelser, Universitetsforlaget 1995, side 206.
98. Dahl og Bastiansen, Særskilt vedlegg, side 113.