«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 3 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 52
kanskje i enda større grad enn vitenskapen. Det er dette som ligger i det sarske
«poetokrati».
Ser vi de forskjellige områder som er nevnt i sammenheng, synes det som
vi kan konkludere med Habermas? ord om at det i tidsrommet etter 1814
«sprang frem fra den private sfæres midte et relativt tett nettverk av offentlig
kommunikasjon». 84 Vi ser hvordan nye åpne møteplasser utvikles, hvordan
universitetet og skolen, og avisene og det litterære felt vokser frem og danner
den institusjonelle basis for en ny offentlighet. Dette gjøres i en slags vekselvirkning
med utviklingen i de rettslige reguleringer der gamle begrensninger
fra enevoldstiden etterhvert forsvinner. Men vi ser også hvordan de
nye institusjoner nettopp ved å vokse, utvikler elementer til egne identiteter
eller egne diskurser. Offentligheten blir mindre enhetlig.
3.6 Øvrighetsstaten undergraves og ytringsfriheten utvides
Mot slutten av forrige århundre ser vi hvordan den antydede prosess fører til
at det utvikles forskjellige «offentligheter». Den gamle legmannsbevegelsen
var en slik offentlighet. Den fikk etterhvert en økende politisk innflytelse. 85
Dette skjedde blant annet i sammenheng med den nye nynorskbevegelsen.
Sammen dannet disse strømninger kjernen i det som er kalt «motkulturen».
Etterhvert kan vi også snakke om en egen offentlighet knyttet til arbeiderbevegelsen.
Viktigst i forbindelse med hele prosessen i retning av diversifisering
og differensiering er imidlertid det som skjedde innenfor skoleverket.
Fra midten av århundret ser vi at det med basis i lærerseminarene utvikles
det vi kan kalle for et eget dannelsesprosjekt. Man så med skepsis på den
formelle borgerlige dannelse, og utviklet i stedet et begrep om folkelighet som
basis for et alternativt dannelsesprosjekt. Her ble lagt et grunnlag for kritikk
av de etablerte samfunnsautoriteter. Det vil si at den enhetlige øvrighetsstat
ble brutt ned og at det ble mer armslag for den borgerlige frihetsstat. Samfunnskritikken
fikk langsomt en ny legitimitet. Men denne utvikling foregikk
ikke uten konfrontasjoner.
For Venstre-bevegelsen ble universitetet og det gamle dannelsesprosjekt
identifisert med den embetsmannsstaten de gjorde opprør mot. Mer konkret
kom det til å stille seg i opposisjon til embetsmannsstatens «krystallkjerne»,
universitetet. 86 Universitetets, eller det akademiske miljøs, selvfølgelige legitimitet
som samfunnsautoritet ble anfektet. Stortinget begynte karakteristisk
nok å blande seg inn i professoransettelsene. Mest kjent er stortingsprofessoratet
til Venstres ideologiske fører, Ernst Sars i 1874. I 1893 og igjen i 1894 lanserte
Venstre forslag om å inndra høyrepolitikeren Francis Hagerups professorat.
Begrunnelsen var at han hadde gått inn i Emil Stangs ministerium av
«eventyrere» og «usurpatorer» samt at han hadde vært med på handlinger, i
forbindelse med utnevnelsen av en professor i teologi, som i en avis var blitt
betegnet som «Forbrydelser mod den almindelige Straffelov». 87 Det nye venstreregimets
oppgjør med universitetet ble følt som et anslag mot den akademiske
frihet.
84. Jürgen Habermas: «Further Reflections on the Public Sphere» i Craig Calhoun ed.: Habermas
and the Public Sphere, MIT Press 1992, side 423.
85. Kfr. Berge Furre: Soga om Lars Oftedal, Samlaget 1990.
86. Rune Slagstad: De nasjonale strateger, Pax 1998. Her analyseres den nye folkedanning.
87. Stortingstidende 1994, side 663.