«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 179
religion. I Canada er det et vilkår at den blasfemiske uttalelsen leder til «disturbance
of peace».
Det er mye som taler for at det for 10 til 20 år siden hadde vært helt uproblematisk
å fjerne blasfemiparagrafen. 343 Alene det at den har vært sovende, er
også et sterkt argument for å fjerne den. Det interessante er imidlertid at det
er visse tegn til at noen ønsker en revitalisering av paragrafen. En viss indikasjon
på dette kan man kanskje få i den noe runde formulering i kommisjonens
mandat som sier at «mer nærkontakt med mennesker fra andre kulturer aktualiserer
på sin side behov og kan gi kime til konflikter – konflikter der ytringsfrihetens
funksjon og ytringsfrihetens begrensning blir viktige problemstillinger».
Som nevnt ovenfor (note 335) ble da også blasfemiparagrafen påberopt
da noen muslimske foreninger og menigheter stevnet bl. a. forlagsdirektør W.
Nygaard i forbindelse med utgivelsen av Salman Rushdies bok Sataniske vers.
Selv om stevningen ble trukket tilbake, er det en indikasjon på at den tid kan
komme da paragrafen kan gjenopplives. For noen kan det naturligvis være en
ekstra begrunnelse for å fjerne den. Det vil si at vi skimter underliggende konflikter.
Problemet er oppstått bl. a. ved utviklingen mot et mer multikulturelt samfunn.
Det innebærer at elementer av det hensyn som lå bak den opprinnelige
blasfemiparagraf er aktualisert på nytt. Det vil si at det «moderne» syn på religion
som en privatsak blir anfektet av stadig flere i vårt samfunn. Det dreier
seg altså ikke bare om å hindre krenkelse av den enkeltes religiøse følelser,
men om å angripe noe av det som konstituerer grunnlaget for det kollektive
liv. Hans Skjervheim har påpekt dette dilemma: «korvidt religion er ei privatsak
eller ikkje, er ikkje noko som er utvendig i høve til religionen, og nettopp
i høve til dei som tek religionen mest alvorleg, er difor dette liberale prinsippet
tvang når det vert realisert i praksis». 344 Ønsket om en mer aktiv blasfemiparagraf
er ikke bare oppstått ved en større utbredelse av opprinnelig
fremmede religioner, men er et element også i det vi generelt har kalt den nye
«identitetspolitikk».
Et problem i denne sammenheng er at det som fra en liberal kritiker er
ment som saklig kritikk, lett blir oppfattet som forhånelse eller blasfemi av den
annen part. Det må nesten med nødvendighet bli slik når det gjelder dogmekritikk,
eller området mellom tro og rasjonalitet. Selv om dette erkjennes
som problem, vil kommisjonen understreke at dette problem under ingen omstendighet
kan løses ved å gi definisjonsmakten til den part som føler seg
forulempet ved blasfemien. Fra et fundamentalistisk ståsted vil nesten enhver
kritikk kunne ses på som blasfemisk. På den annen side kan den religion som
er fremmed fremstå for utenfrabetrakteren som så merkelig og absurd at kritikken
nesten med nødvendighet ville måtte oppfattes som forhånende. Det er
ikke lett å se dette i relasjon til eget livssyn, men desto lettere dersom man tar
for seg svært fremmedartede trosretninger. 345 Uansett må hovedpoenget
være at en blasfemiparagraf som håndheves på grunnlag av definisjonsmakt
til de forulempede vil kunne ha uanede konsekvenser for begrensningene i
343.Jf. også forslag 10 fra Toril Brekke, Peter Normann Waage og Bernt Hagtvet i Nye trusler
mot ytringsfriheten i Norden – diagnose og forslag, rapport utarbeidet på oppdrag av
Kulturdepartementet, 1994. De foreslo § 142 opphevet med den knappe begrunnelse at
«det er en utbredt oppfatning langt utover litterære og intellektuelle kretser at denne
lovtekst innebærer et uakseptabelt inngrep i ytringsfriheten». Stortingsrepresentant Carl
I. Hagen fremmet – i samband med Rushdie-saken – et privat lovforslag om opphevelse av
strl. § 142 i Dok 8:29 (1988-89).
344.Hans Skjervheim: Det liberale dilemma, Oslo 1968, side 20.