«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 211
sadisme». Deretter kan man gå til 1. ledd for å finne ut hvilken befatning med
pornografi som er ulovlige.
Resultatet av denne totrinns prosessen blir da for det første at en rekke
ytringer av erotisk, seksuell, kjønnslig eller uanstendig natur faller utenfor
definisjonen. Dette er ytringer som ikke så direkte eller eksplisitte at de kan
sies å være «støtende» eller «egnet til å virke menneskelig nedverdigende
eller forrående». Vi får dermed to typer kjønnslige ytringer: a) de lovlige som
faller utenfor definisjonen og b) de som faller innenfor definisjonen, og som
derfor i en rekke sammenhenger er ulovlige. Etter lovens terminologi er det
bare de sistnevnte kjønnslige ytringene som omtales som pornografi. I dagligtale
brukes imidlertid «pornografi» av mange som et mer omfattende begrep,
og det som faller utenfor og innenfor loven omtales gjerne som «mykporno»
kontra «hardporno». Selv om loven har et snevert pornografibegrep er det
selvsagt opp til enhver å trekke sine egne grenser, jf. det som sies om verdivurderinger
i "Innføring av et skille mellom fakta og vurderinger" i kap. 6.2.3.3.
For det andre følger det av denne totrinns prosessen at ikke enhver befatning
med pornografi (hardporno) er forbudt. Når det i bokstav a) settes forbud
mot visse offentlige forestillinger, betyr det samtidig at tilsvarende privateforestillinger
er tillatt. Og når det i b) settes forbud mot å utgi, selge og leie ut
pornografi, betyr dette samtidig at det ikke er forbudt å lage, kjøpe eller besitte
pornografi eller innføre pornografi fra andre land til eget bruk. Det er altså ikke
et totalforbud mot pornografi som er gjennomført. På ett område foreligger
imidlertid et totalforbud, nemlig for såkalt barneporno – det følger av bokstav
d) som forbyr enhver befatning med slikt materiale. Her er imidlertid ikke
«skrifter» nevnt, slik at barneporno utelukkende i form av tekst kan kjøpes og
besittes.
Bestemmelsene i § 211 gjelder ikke for film eller videogram som er
forhåndskontrollert og deretter godkjent av Statens filmtilsyn for framvisning
og omsetning i næring. Dette gir mening fordi en av filmsensurens oppgaver
nettopp er å luke vekk pornografiske bilder.
For helhetens skyld kan nevnes at også strl. §§ 212, 376 og 377 setter forbud
for visse ytringer under henvisning til «utukt», «sømmelighet» og «ærbarhet».
De problematiske utuktige ytringene har gjennomgått store forandringer
siden 1814. Fram til 1960-tallet var interessen i første rekke knyttet til utukt i
trykt skrift – og da særlig utukt i litterære framstillinger, jf. f. eks. Hans Jæger:
«Fra Kristiania-Bohêmen» og Christian Krohg: «Albertine» i 1880-årene, og
Mykle, Miller og Bjørneboe på 1950 og 60-tallet. 411 På 1970-tallet ble fokus
flyttet fra det utuktige ordet til den utuktige filmen – senere også video og
internett – og begrepet endres til pornografi. I samme periode endres og
utvides argumentene i mot slike ytringer – med betydelig suksess.
Det har fått Dworkin 412 til ganske treffende å uttale:
«..(..).. liberals defending a right to pornography find themselves triply
on the defensive: their view is politically weak, deeply offensive to
many women, and intellectually doubtful. Why, then, should we defend
pornography? Why should we care if people can no longer watch
411.Se nærmere Dahl/Bastiansen i Særskilt vedlegg, del I, "Ansvarsplassering og reaksjonssystem"
i kap. 8.
412.Ronald Dworkin: Freedom?s Law, The Moral Reading of The American Constitution,
Replica Books 1996, side 228.