«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 3 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 43
skeren skulle knytte til seg de klokeste menn, og at de så skulle få snakke fritt:
«jo friere de tenker og råder, desto bedre er det». Men «friheten» skulle være
forbeholdt herskerens lukkede rom. 58 Problemet er naturligvis at så lenge
makten var prinsipielt ubunden, hadde disse kloke menn ikke noen institusjonelle
garantier for at de virkelig skulle kunne komme skadefri fra den
«utvungne» meningsutveksling de ble tvunget inn i.
I det tradisjonelle samfunn skilte man, som sagt, ikke mellom den private
og den offentlige sfære, og ikke mellom private og offentlige ytringer. Institusjonaliseringen
av disse skiller er karakteristisk for det borgerlige samfunn og
en forutsetning for de borgerlige friheter. Det har vi vært inne på, men det er
viktig å være oppmerksom på at etableringen av dette skille ikke bare er prinsipielt,
men også i noen grad materielt betinget. Det muntlige utsagn rakk i
utgangspunktet ikke langt (men sladderen kunne naturligvis gå). Det førmoderne
samfunns skrevne medium var eksklusivt i sin karakter. Det kunne bare
sirkuleres vidt gjennom avskrifter, og publikum var begrenset til dem som
kunne lese. Disse forhold forandret seg imidlertid ved boktrykkerkunsten og
ved den gradvise utvikling av leseferdigheten i kjølvannet av denne. Boktrykkerkunsten
var en forutsetning for å skape den spesielle borgerlige
offentlighet slik vi så Holberg ga uttrykk for ved å henvise til boktrykkerkunsten
som et av menneskenes «herligste Paafund». 59
3.2 Før 1814
Ved kirkeordinansen av 1537/39 ble et nytt prinsipp lansert i det forhåndssensur
av trykt skrift ble innført. Det vil si at det ble overdradd professorene ved
Universitetet i København å føre tilsyn med hvilke bøker som skulle komme
ut i riket. Det interessante her er hvordan vitenskapen, som opprinnelig truet
samfunnsautoritetene (Galilei), nå er blitt inkludert som samfunnsautoritet. Vi
skal komme mer tilbake til denne tvetydighet i vitenskapens forhold til samfunnet
i andre sammenhenger.
Forhåndssensur, som (av teknologiske årsaker) ikke var noe begrep i de
tidlige samfunn, er blitt et grunnleggende begrep i ytringsfrihetsdebatten
siden. Grunnlovens første punktum om at «Trykkefrihed bør finde Sted»
innebærer nettopp et generelt forbud mot det relativt moderne fenomen –
forhåndssensur. I Danmark er det kun forbud mot forhåndssensur, eller
retten til å offentliggjøre ytringer, som i dag er grunnlovsfestet. Forhåndssensuren
kunne naturligvis omgås ved at man benyttet den gamle metode, å la
kritiske ytringer sirkulere i avskrift. 60 En som benyttet seg av det var presten
Jacob Worm. Han spredte satiriske skrifter over kjente personer, og systemkritiske
kommentarer til eneveldet som var blitt innført i 1660. For dette
ble han i 1681 dødsdømt, men benådet på skafottet og sendt i eksil til den
dansk/norske koloni Trankebar i India.
58. Niccolò Machiavelli: Fyrsten, Bokklubben Dagens Bøker, Oslo 1999, side 96, oversatt av
Jon Bingen.
59. Kfr. "Om nødvendigheten av ikke å forby «uønskede» ytringer" i kap. 2.3.8. Det var
naturligvis tilløp til en bredere offentlighet også tidligere. I dansk-norsk sammenheng
gjorde statskirkeordningen prekestolen til et sted hvorfra der offentlige kunne offentliggjøre
sine budskap. Og samtalen på kirkebakken kan kanskje ses på som en bredere
offentlighet i embryo.
60. Som antydet ovenfor har den teknologiske utvikling gjort det mulig å omgå bestemmelsen
om «Trykkefrihed» på nye måter slik vi kan observere ved forhåndssensur på
film.