«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 188
endre den politiske kommunikasjons karakter nevneverdig, verken i positiv
eller negativ retning.
Tidligere foregikk den politiske kommunikasjon i mye større grad enn
idag som en direkte kommunikasjon mellom de opprinnelige ytrere og publikum.
Idag er kommunikasjonssystemet i større grad etablert som et mediesystem
med redaksjonelle mellommenn. Det gjelder i særlig grad i forholdet
mellom partiene og deres velger. Den politiske kommunikasjon kunne tidligere
foregå ved de nevnte folkemøter eller gjennom en presse som var assosiert
med partiene. Det kan hevdes å være et problem at denne direkte kommunikasjon
er svekket. Kommunikasjonen filtreres idag gjennom medienes redaksjoner.
Det innebærer at partiene må forholde seg strategisk til mediene for å
få gjennom sine budskap. Klagene over at mediene «setter dagsordenen»
synes i noen grad å være berettiget, og er klart en konsekvens av svekkelsen
av den direkte kommunikasjon mellom partier og velgere. 360 Dette er blitt
aksentuert ved at fjernsynet, som av mange grunner må være hardere redigert
enn avisene, er blitt den dominerende kanal ut til offentligheten. Det er viktig
at denne kanal brukes på en fornuftig måte for å fremme en politisk samtale
og kommunikasjon. Det kan hevdes at «politisk reklame» i noen, om enn liten,
grad kan være et svar på filtreringsproblemet. Her kan det gjenopprettes et lite
element av direkte kommunikasjon som, betraktet som et supplement til de
redigerte sendinger som uansett må være de viktigste, kan gi et element av
korreksjon til de redigerte sendinger der dette blir ønskelig.
I forbindelse med filtreringsproblematikken kan det være verdt å merke
seg at Storbritannia, som har et generelt forbud mot «politisk reklame» i radio
og fjernsyn, har tatt høyde for dette problemet ved å innføre de såkalte «Party
Election Broadcasts». Det innebærer at de partier som er representert i underhuset
har krav på en viss sendetid i BBC og ITV uten å betale for det.
Innslagene skal sendes i beste sendetid og lengden forhandles med partiene.
Det er en forutsetning at partiene selv er ansvarlig for innhold og redaksjon. 361
I Tyskland og Frankrike finnes også tilsvarende ordninger, se "Tyskland" i
kap. 9.7 og "Frankrike" i 9.8. I en viss utstrekning kan dette ses på som et alternativ
til egenfinansiert sending i form av «reklame». Problemet er naturligvis
hvordan man skal velge ut dem som skal slippes til.
Det er enighet i Ytringsfrihetskommisjonen om at omfanget av den «politiske
reklame» under enhver omstendighet må reguleres. Det er videre et
meget klart flertall som mener at «politisk reklame» ikke bør forbys i fjernsynet,
eller der det er åpnet for vanlig reklame. Et lite mindretall i dette flertall
anfører pragmatiske grunner for ikke å forby «politisk reklame», mens et klart
flertall mener forbudet vil være grunnlovsstridig dersom vårt forslag til ny Grl.
§ 100 blir vedtatt.
360.Den saken som aktualiserte problemet gjaldt interesseorganisasjonen Akademikernes
Fellesorganisasjon (AF) som i 1995 mente at deres interesser kom for dårlig frem i mediene,
og som derfor kjøpte all reklametid på TV2 kvelden den 19. april 1995. Det var snakk
om fem forskjellige reklamefilmer. Med hjemmel i markedsføringsloven § 12 og forskrifter
som forbød reklame for livssyn eller politiske budskap, nedla Markedsrådet forbud
mot videre visninger av AFs reklamefilmer. Sivilombudsmannen underkjente
Markedsrådets vedtak med henvisning til at forskriften som var brukt som hjemmel for
forbudet krevde en klarere lovforankring. Han uttalte dessuten at forbudet reiste en
rekke uavklarte spørsmål i forhold til Grl. § 100, EMK art. 10 og SP art. 19. Den eksisterende
lov (1999/51) må ses i direkte sammenheng med kravet om klarere lovforankring.
361.Dette poeng er ikke nevnt i regjeringens proposisjon der det britiske forbud forøvrig er
beskrevet.