«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 9 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 277
når en står overfor misbruk av ytringsfriheten. Reguleringen er begrunnet i et
ønske om at straffbare handlinger på dette området skal kunne gå igjennom
rettssystemet raskt og effektivt. Dette har blitt oppfattet som en forutsetning
for at en omfattende ytringsfrihet kan opprettholdes.
Ansvarsreglene er ikke like for alle medier, men visse grunntrekk er sammenfallende.
Det grunnleggende utgangspunktet er at det er den som må sies
å stå nærmest den straffbare handlingen som må bære ansvaret. Hvis ansvar
ikke kan plasseres hos vedkommende, hviler ansvaret på den som står nærmest
i ansvarskjeden. Ansvaret er m.a.o. suksessivt. Ansvaret er videre formelt
i den forstand at ansvaret tilligger den angitte til tross for at vedkommende
ikke engang har kjent til ytringens innhold. Dette er med visse unntak ikke
helt ulikt det norske redaktøransvaret i strl. § 431, 1. ledd, 2. punktum.
9.2.6.4 «Meddelarskydd»
Et annet grunnleggende prinsipp for reguleringen i TF og YGL, som har sider
til prinsippet om ensamansvar, er prinsippet om meddelarskydd. Med meddelarskydd
menes kildevern, etterforskningsforbud, meddelerfrihet og
anskafferfrihet. 531
Kildevernet innebærer at den som har gitt eller anskaffet en meddelelse
for publisering i et medium som beskyttes av TF eller YGL, i prinsippet har
rett til å forbli anonym og ikke kan utsettes for straff eller annen offentligrettslig
forfølgning dersom hans identitet er kjent. Journalister og andre som har
hatt befatning med tilkomsten eller spredningen av ytringen har som hovedregel
taushetsplikt om sitt kjennskap til nevnte identitet, jf. TF "Linjer i ytringsfrihetens
historie i Norge" i kap. 3 og YGL "Hvorfor ytringsfrihet" i kap. 2. Taushetsplikten
gjelder selv om ingen publisering har funnet sted. Dette prinsippet
om kildebeskyttelse må betraktes som det vi kaller rett til taushet, men samtidig
går vernet lenger enn det vi er kjent med fra norsk rett hvor kildevernet
kun er formulert som en rett for journalisten til å nekte å oppgi sin kilde og
ikke en plikt. Fra taushetsplikten gjøres en rekke unntak i TF 3:2 og YGL 2:3.
Etterforskningsforbudet innebærer at offentlige myndigheter ikke har rett
til å foreta undersøkelser for å finne den anonyme kilden, forfatteren, opphavsmannen
eller bringe klarhet i hvem som ellers har bidratt til offentliggjøring.
Etterforskningsforbudet er straffesanksjonert. Etterforskning kan skje dersom
meddeleren har begått en straffbar handling etter TF eller YGL. 532
Meddelerfriheten og anskafferfriheten innebærer at enhver straffritt har
rett til å gi til offentliggjøring opplysninger om hvilket som helst emne og til å
anskaffe opplysninger med dette formål, jf. TF 1:1, 3. og 4. ledd og YGL 1:2.
Meddelerfriheten er å oppfatte som et middel til å realisere offentlighetsprinsippet.
Den tanke som ligger bak prinsippet er at det skal åpnes mulighet for
innsyn og kritikk av myndighetenes utøvelse av makt. Meddelerfriheten kan
sammen med etterforskningsforbudet og kildevernet ses på som et middel
mot utilbørlig påtrykk fra arbeidskolleger, arbeidsledere etc.
For at en meddeler skal beskyttes kreves at meddelelsen skjer med publisering
som formål og at meddelelsen rettes mot en bestemt mottaker. Det er
ikke noe krav om at publisering faktisk skjer. Meddelerfriheten gjelder i betydelig
utstrekning også for ytringer som i andre sammenhenger omfattes av
taushetsplikten. De unntak hvor en person som gir opplysninger til offentlig-
531.SOU 1997:49, side 101.
532.Christina Weihe i svensk Karnov, kommentar til Yttrandefrihetsgrundlagen, side 177.