«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 1 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 6
I kapitlet redegjøres videre for skillet mellom verbale og ikke-verbale
ytringer og skillet mellom ytringer i det offentlige og det private rom. Videre
gjennomgås noen viktige kjennetegn som kan benyttes for å kategorisere
ytringer, og noen kategorier ytringer drøftes i forhold til de tre begrunnelsene.
Gjennom dette konkretiseres også begrunnelsene.
Det kan ikke oppstilles et krav om at ytringer i det offentlige rom kan
belegges som nødvendige, positive, anstendige eller sanne. Bevisbyrden er
den motsatte. Man er fri til å ytre hva man måtte ønske, med mindre det godtgjøres
at de rettslige begrensningene er nødvendige. I et «sunt samfunn» med
en offentlighet som fungerer kontrollerende, korrigerende og anstendiggjørende,
er det begrenset hvilke begrensninger som er «nødvendige», jf. "Om
nødvendigheten av ikke å forby «uønskede» ytringer" i kap. 2.3.8.
I "Linjer i ytringsfrihetens historie i Norge" i KAPITTEL 3 beskrives utviklingen
av det offentlige rom fra 16 – 1700-tallet og fram til den kalde krigens slutt.
Det er et hovedpoeng i beskrivelsen å vise at ytringsfrihet er noe langt mer
enn bare de rettslige reguleringer: Ytringsfrihetens vilkår er avhengig av et
komplisert institusjonelt system – et system som er utviklet gjennom en historisk
prosess.
Det vises til at ytringsfrihetens historie er kort. Utviklingen fra et samfunn
bygd på en autoritativ fortolkning av virkeligheten og dagens samfunn med
tvangsfri kommunikasjons som ideal har vært revolusjonerende.
Grunnloven § 84 om stortingsforhandlinger for åpne dører omtales som
like revolusjonerende som § 100, fordi denne åpenheten forutsatte at det
fantes et offentlig rom med en korrigerende opposisjon. I 1814 sto landet her
nesten på bar bakke, men visse elementer av en nasjonal offentlighet fantes
likevel, som Universitetet i Oslo (1811) og den allmenndannende skole. Fra
1820-årene kom lærerseminarene, de nye møteplassene i byene (kunstutstillinger,
teatre, tivoli) og det nye nettverk av organisasjoner og foreninger. Fra
1830-årene kom en sterk vekst i antall aviser, og ansatser til kommenterende
journalistikk. Den viktigste nye offentlighet var likevel den litterære – med
Wergeland og senere Bjørnson som poetokratiets fremste representanter.
I annen halvdel av forrige århundre utvikles motkulturene, eller de alternative
offentligheter, som stiller seg kritisk til samfunnsautoritetene. Særlig
viktig er et eget folkelig dannelsesprosjekt som alternativ til det hegemoniske
borgerlige dannelsesprosjekt. Dette prosjekt var avgjørende for nedkjempelsen
av det autoritetsvern som lå som en klar begrensning på ytringsfriheten
i forrige århundre.
Mot slutten av forrige århundre skyter også den moderne utdifferensieringsprosess
fart, f. eks blir vitenskapen og kunsten mer autonome felt. Det
innebærer en høy grad av ytringsfrihet for vitenskapsmenn og kunstnere, men
samtidig blir de i større grad isolert i forhold til den offentlige, politiske
samtale.
Med rettssakene mot Jæger og Krohg i 1880-årene innledes utskillelsen av
kunsten som et eget felt, og avisene skilles fra den generelle bladkulturen og
knyttes nærmere til politikken. Ved århundreskiftet utviklet pressen seg i retning
av en partibundet presse, og en reell «fjerde statsmakt» oppsto ikke.
De største ytringsfrihetsproblemene i første halvpart av dette århundre
kom med de nye medier – filmen, radioen og etterhvert fjernsynet. Skepsisen
mot og viljen til å regulere disse mediene er et påfallende trekk i ytringsfrihetens
historie. Påfallende er også den svake motstand mot statlig kringkastingsmonopol
i 1933, og det faktum at staten – etter at fjernsynet kom i 1960 – ble
sittende med kontroll over de viktigste kanalene ut til det offentlige rom.