«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 154
Begrepet – sammensatt av heimili = heim, hjemsted, kvi[eth ]r = rykte og
vitni = vitne eller vitnemål – finnes i de trønderske rettsbøker og gikk derfra
over i Magnus Lagabøters landslov 1274.
Frifinnelse kunne oppnås om man kunne føre ett eller flere slike vitner
som kunne opplyse at de hadde hørt rykter om fornærmede med det samme
innhold som det utsagn som nå var oppe til doms. Vitnenes oppgave var ikke
å ta stilling til sannheten i ryktene – kun bekrefte at slike rykter gikk. Saksøkte
i injuriesaken kunne dermed vise at han ikke var opphavsmann til de grove
beskyldningene, men kun hadde gjentatt det som allerede var en del av
bygdesladderen på stedet. Det synes imidlertid ikke å være snakk om full frifinnelse
– i alle fall ikke i alle sammenhenger – men derimot ofte om betydelig
lempeligere reaksjon. Saken kunne f. eks. innstilles som straffesak – dvs. at
kongen ikke fikk noen bot – mens man fortsatt kunne bli dømt til å betale
erstatning til fornærmede. 269
Også andre spor av et fritak ved aktsom god tro finnes. Skeie 270 nevner
en dom avsagt av Christiania raadstueret 20. november 1666: Generaltollforvalter
Daniel Knoff saksøkte Svend Andersen, en tidligere undertollbetjent på
Bragernes, bl. a. fordi han hadde beskyldt Knoff for «toldsvig med noget
tobak», en beskyldning som retten fant usann. Andersen ble likevel ikke dømt,
fordi retten kom til at ordene «siunes af wanuittighed [uforstand] talt och aff
hannem weret en misforstand om thold rullens 4de puncht». Andersen ble
altså frifunnet fordi han hadde trodd at beskyldningen var sann. 271
Fra 1687 bygges det gradvis ut et system med ytringsprivilegium for dem
som er pliktige til å uttale seg. Mens det tidligere kunne være risiko forbundet
med å opptre som f. eks. vitne og anklager i en sak, følger det nå av loven at
vitner, offentlig anklagere, dommere, prester, overformyndere m. m. fritas for
injurieansvar. Fritaket gjelder bare når beskyldningene framsettes for det
rette forum. Tilsvarende innføres for visse andre embetsmessige erklæringer
og vitnesbyrd og husbondens skussmål om tjenere. Også den som anmelder
et forhold gis ansvarsfrihet, når han har hatt «lovlig og tilstrekkelig grunn til
mistanke». 272 Det er grunn til å anta at et økt ytringsprivilegium for utvalgte,
mektige grupper reduserte behovet for aktsom god tro som frifinnelsesgrunn.
Folkets ytringsiver kunne holdes nede, mens embetsstanden ble gitt rimelig
arbeidsrom.
God tro som frifinnelsesgrunn må likevel ha overlevd i en eller annen
form. Det viser en dom fra Høyesterett i Rt. 1887/354. Ved kriminalloven av
269.Skeie forklarer instituttet med at bøndene hadde behov for beskyttelse mot den
fremmede domsmakt som kom med kirken og en sentral stat. Ved at flere fra samme
bygd kunne gå gode for at et rykte faktisk gikk om en aktuell person, beholdt man en viss
lokal justis og kunne slippe unna bøter til de nye makthaverne.
270.Jon Skeie side 25.
271.Det kan her innvendes at frifinnelsen vel heller synes begrunnet med rettsvillfarelse,
men i såfall står vi overfor en rettsvillfarelse som neppe er unnskyldelig, hensett til at
Andersen var tollbetjent.
272.Den private saksøker blir imidlertid fortsatt likestilt med enhver annen injuriant, jf. NL
6.21.2. I en sak fra 1786 blir f. eks. en kjøpmann dømt for injurier mot en kvinne i byen
fordi han begjærte henne arrestert for å ha stjålet to silketørklær. Dette klarte kjøpmannen
imidlertid ikke å bevise, og han ble dømt til bøter for å ha framsatt «fornærmelige
beskyldninger». For bl. a. ugifte mødre var det store ansvaret for saksøker en farlig regel,
og det finnes en rekke saker der den oppgitt barnefar, etter å ha blitt frikjent, etterpå
krever moren dømt for injurier. Vanligst synes dette likevel å være der moren selv først
oppgir en mann for senere å trekke dette tilbake og oppgi en annen. Det hører med i bildet
at den oppgitte barnefar på denne tiden fikk sitt navn kunngjort, slik at påstanden ble
allment kjent.