«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 202
Etter vårt syn kommer det ikke presist nok fram av bestemmelsen hvor
stor risiko for fredsforstyrrelse som må foreligge før de forhånende og opphissende
ytringene blir straffbare. Bestemmelsen har dessuten – som omtalt
allerede i forarbeidene i 1915 – hatt liten praktisk betydning, og bør vurderes
opphevet.
Den enkelte offentlige tjenestemann er gitt et særlig vern mot ytringer i
strl. § 326. Her er det gjort straffbart å forulempe «ham under hans Udførelse
af Tjenesten ved Skjældsord eller anden fornærmelig Adfærd». Bestemmelsen
er av stor praktisk betydning. En bøteleggelse etter en tilsvarende
bestemmelse i Polen er av EMD 392 ansett som «nødvendig i et demokratisk
samfunn», også i et tilfelle det tjenestemennene foretok en tjenestehandling
uten et klart rettslig grunnlag.
Det militære system og de militære myndigheter er også gitt en særlig
beskyttelse mot opphissende ytringer. Hovedbestemmelsen finnes i strl. §
134, 3. ledd.
Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl, Oscar Torp m fl ble dømt for overtredelse
av denne bestemmelsen under den såkalte militærstreiken i 1924. 393
Også ledende personer i NKP, som var mot militærstreiken, men tilhengere
av revolusjonær agitasjon på moen, ble dømt. 394
Hos Bratholm/Matningsdal heter det at det ikke regnes som «uvilje» at
«tilhøreren slutter seg til saklig kritikk. Å tillegge tjenesten egenskaper eller
mål som strider mot virkeligheten for dermed å opphisse, kan derimot
rammes.» Forsøk er likestilt med fullbyrdet handling, jf. «søker at ophidse».
Det kreves derfor ikke at opphisselse, uvilje og hat inntrer.
Bestemmelsen synes å ramme ytringer et godt stykke før ytringene med
nødvendighet vil lede til straffbare handlinger. Det kan derfor være grunn til å
presisere bestemmelsens anvendelsesområde i overensstemmelse med det
grunnleggende prinsipp om forskjellen mellom ytring og handling. 395
6.3.3.4 Hatefulle ytringer («rasismeparagrafen»)
Med hatefulle ytringer menes sterkt negative ytringer om enkeltpersoner
eller grupper av personer på grunn av visse typer kriterier. Straffeloven § 135
a (populært: «rasismeparagrafen») setter straff for offentlig å fremsette slike
ytringer og nevner kriteriene – trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal
eller etnisk opprinnelse, foruten homofil legning, leveform eller orientering.
Det gjelder altså forskjellige typer kriterier, noen er medfødte, noen nedarvet
392.EMD Janowski v Polen, dom 21. januar 1999.
393.Se bl. a. Dahl/Bastiansen, Særskilt vedlegg, side 28.
394.Etter 1945 er bl. a. fire personer i Kristiansund dømt for å ha delt ut løpesedler til vernepliktig
mannskap hvor det ble hevdet at «du blir leiesoldat for USA» (Rt 1950/1043),
mens Lasse Efskind ble frifunnet for boka Soldatens lille røde med veiledning i politisk
organisering i forsvaret (Rt 1974/517). En mann er domfelt for å ha oppfordret soldater til
å nekte skyting i et omstridt skytefelt på Toten, og fem personer rundt soldatavisa Hær-
Verk er dømt for i sin avis å ha oppfordret soldater til å organisere seg og bruke sin makt
(Rt 1986/267). Forholdet til Grl. § 100 er nærmere drøftet både i den siste dommen og i
Rt. 1950/1043.
395.Den militære straffelov 22. mai 1902 nr. 13 § 47 inneholder et forbud av samme type
(«ophidse Krigsmand til Uvilje mod Tjenesten eller til Had mod foresatte eller overordnende»).
Forskjellen ligger i hovedsak i at den bare kan overtres en som selv er vernepliktig,
mens strl. § 134 retter seg mot ytringer fra enhver. Uttrykket «Krigsmand» i §
47 viser dessuten at bestemmelsen bare gjelder når de som hisses opp er vernepliktige i
aktiv tjeneste.