«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 8 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 265
Publikum, dvs. den eller de krenkede, er her gitt en mulighet til relativt
raskt og på en økonomisk rimelig måte å få en uttalelse om oppslaget eller
utsagnet innebærer brudd på de normer som gjelder for ytringsfriheten.
Tilliten til et slikt utvalg er helt avhengig av om medlemmene evner å
bedømme klagesakene på en objektiv og uavhengig måte og der medias
behov og arbeidsforhold blir avveiet mot den mulige krenkedes behov for
vern. Utvalget er sammensatt av representanter for media og av personer som
representerer allmennheten.
Klageordningen er velkjent, men kanskje likevel ikke i en slik grad at den
blir benyttet i det omfang det kan være grunnlag for. Kommisjonen har det
inntrykk at ordningen har fungert tilfredsstillende, selv om enkelte
avgjørelser har utløst diskusjon. Avgjørelsene blir akseptert av partene og
tjener samtidig som rettesnor for medias egen vurdering og praksis. Et godt
arbeid i Pressens faglige utvalg kan motvirke mange og kostbare prosesser for
domstolene. Det er et spørsmål om ikke det bør kreves at klager på media skal
være behandlet av PFU før det eventuelt fremmes sak for domstolene. Kommisjonen
antar imidlertid at det ikke bør vedtas en slik regel. PFUs regel om
å avvise saker som verserer for domstolene, synes ikke heldig, under henvisning
til at presseetikk og pressejuss er to ulike forhold.
Med utgangspunkt i regler og rettspraksis på ytringsfrihetens område,
herunder PFUs uttalelser, drives det daglig selvjustis innen media. Dette er
selvfølgelig, men forhindrer ikke helt at overtramp forekommer. Medias egen
holdning, under redaktørenes ansvar og overoppsyn, er vesentlig for
opprettholdelsen av et tilstrekkelig og praktisk vern for ytringsfriheten, jf. her
også det som sies avslutningsvis i "Om de journalistiske kriterier" i kap. 4.2.5
Om de journalistiske kriterier, om at pressen bør utvide sitt avsløringsoppdrag
til egen virksomhet, dvs. at konkrete presseetiske overtramp må avsløres for
offentligheten.
8.2.6 Påvirker valg av reaksjonssystem ytringsfriheten?
Ytringsfrihetskommisjonen er i sitt mandat bedt om å vurdere «om vernet om
den personlige integritet og æren overhodet bør skje innen strafferettens rammer,
eller om man bør tilrå andre sanksjonssystemer».
Fremstillingen foran viser at strafferettens rammer ikke har vært ansett
som tilstrekkelige som vern. Også andre reaksjonsformer, da særlig oppreisning,
er anvendt i betydelig grad og i vel så stor utstrekning som straffereaksjoner.
Denne praksis må sees som utslag av de krenkedes behov og ønsker.
Det må kunne legges til grunn at krav om oppreisning langt på vei ivaretar de
preventive hensyn og det gjenopprettingshensyn reglene er basert på.
Utfra nåværende praksis og regelsett, herunder særlig påtalereglene, er
straff mer unntaksvis blitt krevet og anvendt. Dette kan brukes som et argument
for at straffereaksjoner ikke er på sin plass, idet som nevnt oppreisning
(og erstatning der økonomisk tap foreligger) er en mer hensiktsmessig reaksjonsmåte.
Det samme gjelder i noen grad mortifikasjon.
På den annen side har man i vårt land helt siden vi fikk grunnloven av 1814
en tradisjon for at forsettlige ærekrenkelser kan straffes. Krenkelse av æren,
og også privatlivets fred, er integritetskrenkelser som i utgangspunktet må
bedømmes på like linje med andre integritetskrenkelser forsåvidt angår krav
om straff. Dette må iallfall gjelde grove overtredelser.
Skulle andre reaksjonsformer helt ut komme i stedet for straff, må det
overveies om det offentlige skulle ha plikt til – iallfall for visse tilfelle – å rea-