«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 10 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 332
nom begrepet rettslig ansvar lengre enn dagens Grl. § 100, som er avgrenset
til rettslig ansvar i form av straff.
Begrepet rettslig ansvar må her tolkes til bare å omfatte ansvar som henter
sin hjemmel i det som kan omtales som «statens høyhetsrett». Reaksjoner
som bygger på avtale mellom partene omfattes derfor ikke. Dette innebærer
f. eks. at dersom en injuriant ved avtale har bundet seg til å betale kr. 50.000,til
en fornærmet, så skal ikke retten – ved en eventuell senere domstolsbehandling
i samband med inndrivelsen av kravet – prøve om vilkårene i Grl. § 100,
2. ledd er til stede. Har injurianten ved avtale bundet seg til et mer byrdefullt
ansvar enn det han kunne blitt dømt til av en domstol, kan dette følgelig ikke
reverseres ved å bruke Grl. § 100, 2. ledd til ordinær avtalesensur. Grl. § 100,
3. ledd kommer derimot til anvendelse også på ansvar som bygger på avtale,
jf. nærmere om dette i "Nærmere om 3. ledd" i kap. 10.3.4.
Avgrensningen mellom ansvar som bygger på lov m. v. og ansvar som bygger
på privatrettslig grunnlag vil noen ganger kunne by på tvil. Dette gjelder
f. eks. når et offentlig organ benytter sin maktstilling til å oppnå en «frivillig
avtale» på områder der det har kompetanse til ensidig å fastsette tilsvarende
endringer i den privates rettsstilling. I tvilstilfeller vil 2. ledd få større betydning
enn når inngrepet utvilsomt er av privatrettslig karakter.
Selv om ordlyden er knyttet opp til selve håndhevelsen av begrensninger
i ytringsfriheten (det å bli holdt ansvarlig), omfatter bestemmelsen selvsagt
også normgivningen.
Hva som menes med «ytringer» er nærmere forklart med begrepene
«Oplysninger, Ideer eller Budskap». De to første ordene kjennes igjen fra
EMK art. 10, mens budskap er føyd til bl. a. for å gjøre det klarere at kunstneriske
uttrykk er omfattet. Bestemmelsen skiller ikke mellom verbale og ikkeverbale
ytringer, jf. "Verbale versus ikke-verbale ytringer" i kap. 2.3.1. Samtidig
er det klart at handlinger med et meningsinnhold ikke vil vernes av Grl. § 100
dersom man finner at handlingen må forbys av andre årsaker enn dens meningsbærende
innhold, det ikke er snakk om fiktive begrunnelser og den
anførte begrunnelse ikke må stå tilbake for ytringsfrihetens begrunnelser.
Kasting av råtne tomater mot en politisk motstander er klart nok et kraftig
uttrykk for meninger om vedkommende, men likevel ikke vernet som ytring,
fordi den ikke-verbale ytringen samtidig er en legemsfornærmelse. Denne
sondringen mellom handling med meningsinnhold og en ren verbal ytring
kan videre medføre at man f. eks. kan forby hanekamper under henvisning til
dyrevernbestemmelser, mens mediert hanekamp vil være en ren ytring som i
utgangspunktet omfattes av grunnlovsvernet.
2. ledd oppstiller kun ett materielt vilkår for inngrep i den klassiske
ytringsfriheten, informasjonsfriheten og retten til taushet: Inngrepet (det
rettslige ansvaret) må la «sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse
i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse».
Dette er et negativt krav og innebærer at et inngrep ikke må gripe inn i de tre
prosesser ytringsfriheten skal verne på en slik måte at inngrepet, holdt opp
mot og sett ut fra disse prosessers egenverdi, ikke lar seg forsvare. Det er altså
ikke nødvendig å ta standpunkt til om forbud m. v. som bare i meget liten grad
griper inn i de tre prosesser, i seg selv hviler på tungtveiende hensyn.
Formuleringen «lader sig forsvare» viser at det må foretas en avveining
mellom inngrepets formål og den skade eller forstyrrelse som inngrepet kan
påføre sannhetssøkningen, demokratiet (det demokratiske ordskiftet) og individets
frie meningsdannelse. Ytringsfriheten er nettopp begrunnet i det nødv-