«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 78
jo at når respekten vendes til frykt, innebærer det en pervertering av respekten
til disrespekt, man stoler ikke lenger på kontrollorganet, eller altså på
offentlighetens eller publikums rimelighet og anstendighet. Årsaken til en slik
pervertering er naturligvis at i det øyeblikk man trer ut av den private sfære,
eksponeres man for en stor og ukjent størrelse. Det er vel også slik at den
institusjon som fremfor noen blir kontrollorganet i det offentlige rom, nemlig
mediene, ikke alltid møtes med tillit.
Vårt demokratiske system, inkludert stemmeretten og ytringsfriheten, er
basert på en forestilling om at det offentlige rom stort sett er befolket av myndige,
voksne, anstendige mennesker. Selv om man ikke i ett og alt kan stole
på publikums dom, er det grunn til å holde fast ved denne forestilling, altså
holde fast ved respekten for publikum. Nå er det klart at pressen kan begå
overtramp og finne mark i eplet der det ingen mark er (kfr. ovenfor om «journalismen»).
Men for det første må man være varsom med å slutte fra enkelthendelser
til almene tendenser. Pressen er nok bedre enn dens mange arrige
kritikere vil ha det til. Og for det annet minner vi om det som er sagt ovenfor
om resepsjon. Publikum opptrer normalt som kritiske lesere av det mediene
bringer. Det var nettopp poenget i Johan Nordahl Bruns kommentar om
«Journalisterne» og i Riksadvokatens høringsuttalelse der han gikk inn for en
liberal praksis i forbindelse med injurier, kfr. "Intensjon versus resepsjon" i kap.
2.3.7.
Det er nok av eksempler på at publikum kan opptre selvstendig. Det beste
eksempel er publikums reaksjon mot forfølgelsen av president Bill Clinton i
Monica Lewinsky-saken. Nå var det den offentlige etterforsker, Kenneth
Starr, som innledet forfølgelsen. Pressen fulgte i noen grad opp, men snart
skulle det vise seg at publikum reagerte. Offentligheten reddet Clinton slik at
han idag fremdeles sitter som president. Publikum har et stort potensial på
sympati og endog tilgivelse. Det synes ofte å være en påfallende stor diskrepans
mellom publikums reaksjoner og reaksjonene hos den person som
blir eksponert for offentligheten. Det kan synes som det ofte føles verre å bli
eksponert for offentligheten enn det er grunn til. Det er ofte mer støtte, sympati
og forståelse å hente der ute enn kritisk fordømmelse. 133
Dette er intet forsvar for slurvet journalistikk, tvertimot, pressen kan, ved
å være enda mer påpasselig enn den er, bidra til å begrense frykten og øke respekten
for offentligheten. Selv om det er nok av eksempler på gale fremstillinger
og urimelige proporsjoneringer, er det nok langt flere eksempler på at
mediene har avslørt urimelig maktutøvelse eller skjødesløshet hos dem med
makt. Og trusselen om at dette kan gjøres, er et viktig incitament for at det
offentlige (eller private med makt) skal opptre anstendig og ryddig.
Respekten for offentligheten sammen med utviklingen av en undersøkende
journalistikk representerer først og fremst en effektiv beskyttelse av vårt
frihetsrom og våre rettigheter. Det er etter kommisjonens mening svært viktig
at dette forhold ikke overskygges av den noe ukritiske kritikk av mediene
basert på tilfeldige overtramp. Til syvende og sist dreier det seg nemlig ikke
først og fremst om tillit til pressen, men om tillit til publikum eller til den
kritiske leser. Vi minner om Olof Peterssons henvisning til at «dagens medborgare
blivit mer och mer kunniga och ifrågasettande». Dette var sagt i forbindelse
med vurderingen av journalistisk virksomhet. Det vil si at myndighetene
(lovgivere, rettsutøvere) i relativt stor grad bør kunne stole på at borgerne
selv kan vurdere gehalten i det som fremkommer i mediene.
133.Kfr. "Intensjon versus resepsjon" i kap. 2.3.7 Intensjon versus resepsjon.