«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 2 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 39
gjort, ville den ikke kunne blitt «igiendrevet», for å holde oss i Holbergs terminologi.
Det er altså positive grunner til ikke å forby «uønskede» ytringer». De
kan være nødvendige i prosessen frem mot sannhet og bedre innsikt.
I tillegg til de positive grunner som er anført, er det også hva vi kan kalle
negative grunner til å unngå en form for overivrighet når det gjelder å straffeforfølge
usannheter eller urimeligheter. «Forfølgelser af Skrifter, som end
kunde have fortjent det, er det samme som Forbud mod at skrive,» som P. F.
Suhm uttalte i forbindelse med trykkefrihetsperioden i 1770-årene (kfr. "Før
1814" i kap. 3.2). Det betyr at et forbud mot «uønskede» ytringer et stykke på
vei vil måtte fungere som et forbud også mot ønskede ytringer. Dette demonstreres
kanskje best ved det som i USA kalles «the chilling effect» eller altså –
«dempende virkning». Bakgrunnen er at det ikke er så lett å vite hva som er
usant eller urimelig. Det betyr at overivrighet fra rettssystemet kan føre til at
man av frykt for å bli straffet unnlater å offentliggjøre hva man har grunn til å
tro er sant, uten dog å vite det helt sikkert. Det ligger i sakens natur at det i de
fleste tilfeller av denne type vil være snakk om sanne opplysninger som burde
kunne bli offentliggjort, men som altså ikke blir det på grunn av denne frykt.
Er man for nidkjær med å rense det offentlige rom for usannheter, urimeligheter
eller andre «uønskede» uttrykk ved hjelp av forbud eller eventuelt
straff, vil man altså med nødvendighet rense det også for mange sanne og
ønskede uttrykk. Rettssystemet bør altså være institusjonalisert normativt
(ved lovgivning og rettspraksis) slik at man unngår «the chilling effect». Det
betyr ikke fritt frem for all slags sladder, det må kreves aktsomhet. Men det
betyr at rettssystemet må ta høyde for at det i et fritt samfunn er nødvendig å
godta «uønskede» ytringer i et visst omfang.
Et ytterligere argument mot overivrighet eller nidkjærhet på dette område
er problemet med å bestemme hva som er ønsket og hva som er «uønsket».
Vi ønsker jo forskjellige ting. Dessuten kan samme ytring tolkes på ulik vis.
Som vi så i forrige underkapitel kan det som fungerer som pornografi for noen,
være sublim kunst for andre. Og det som for noen er blasfemi kan for andre
være en relevant kulturkritikk (kfr. "Blasfemi" i kap. 6.2.4.2 Blasfemi). Det
betyr at det som for noen fortoner seg som rimelige forbud, for andre kan fortone
seg som uberettigede og uheldige inngrep i ytringsfriheten. I det vi har
kalt et «sunt samfunn» bør man her stille seg på frihetens side. Egentlig er det
et spørsmål om toleranse. I et fritt samfunn, med det frie samfunns mangfold,
må man i stor grad tåle hva flertallet ikke liker. Misnøye med visse ytringer gir
ikke i seg selv noen tilstrekkelig grunn til å forby dem.
I forbindelse med «uønskede» ytringer må det også påpekes at det for en
rekke ytringer kan være tilstrekkelig for det formål som ønskes fremmet å innføre
andre negative beskrankninger enn forbud. Det vil si at man kan regulere
ved å begrense tid og sted for visse typer ytringer, eller, man deler opp det
offentlige rom i flere rom og regulerer adgangen til de forskjellige rom på forskjellig
måte. I noen tilfeller betyr det at folk kan velge å unngå å bli konfrontert
med støtende ytringer. Amerikansk rett har løst mange ytringsfrihetsproblemer
ved å avgrense tid og sted for de potensielt mest støtende
ytringer. Dette er ikke oppfattet som et problem i forhold til det ubetingede
ytringsfrihetsvern i the First Amendment. 54 Vold og sex på TV kan f. eks. beg-
53. Oslo namsrett, sak nr. 99-130 D, se nærmere om saken mellom Håkon Bingen og historikerne
Trond Bergh og Knut Einar Eriksen i "Oppsummering" i kap. 6.2.3.2.5.
54. The First Amendment er den amerikanske grunnlovs ytringsfrihetsbestemmelse, se
nærmere "USA" i kap. 9.9.