«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 8 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 251
Alt dette gjør at den private innehaver av en hjemmeside ikke trenger å ta så
mange hensyn som en avisredaktør. Og de hensyn som burde vært tatt også i
et elektronisk medium, er mange ikke klar over, fordi de er uten erfaring som
publisister eller de trosser reglene bevisst.
Det synes derfor holdbart å konkludere med at internett gir ytringer ut i
offentlige rom som i innhold og form ikke har vært observert siden pressens
barndom, jf. "Før 1814" i kap. 3.2. 490 Det store antall ytrere, som i praksis føler
seg ubundet av både moralske og rettslige normer, har ledet til tanken om å
gjøre de tekniske formidlerne ansvarlige. De er få, de er gjerne søkegode, de
frykter utgifter, og man slipper å føre kampen for den gode smak – enten den
er rettslig beskyttet eller ikke – mot «folket» og dets «ytringsfrekkhet».
8.1.3 Hensyn for og mot eneansvar
Det positive og negative sidene ved en stor krets av ansvarssubjekter vil variere
med ståsted. Sett fra eventuelle fornærmedes side, dvs. personer som
mener seg krenket av en ytring, vil mange – solidarisk, alternativt eller subsidiært
– ansvarlige være en fordel. Kan det ikke oppnås tilfredsstillende oppreisning
ett sted, kan man forsøke hos en annen.
Også sett fra opphavspersonens ståsted kan mange ansvarlige tilsynelatende
være gunstig fordi delt ansvar gjerne er lettere å bære. Men her kan det
komme inn regresspørsmål som gjør dette til kortvarig glede. Det er mer reelt
å anta at en omfattende krets av mulige ansvarssubjekter vil være et problem
for avgiver. Om hvert enkelt ledd i en kommunikasjonskjede fra avgiver til
mottaker kan gjøres ansvarlig, kan det bli vanskelig å nå ut til et større publikum
med kontroversielle ytringer eller ytringer hvis lovlighet ikke er absolutt
på det rene. Hvert enkelt ledd i kjeden må da vurdere om de vil ta den risikoen
som er forbundet med at ytringen kan utløse ansvar. Jo flere som kan gjøres
ansvarlig, jo mindre faktisk ytringsmulighet får den opprinnelige ytreren. En
stor krets av ansvarssubjekter inviterer dermed til former for privat sensur og
kontraheringsnektelse.
Rent formelt påvirker ikke slik ansvarsdeling den enkeltes klassiske
ytringsfrihet – grensene mellom lovlige og ulovlige ytringer avgjøres ikke av
ansvarsplasseringen. Derimot påvirkes muligheten til å benytte seg av kommunikasjonskanaler
som man ikke selv rår over men som bare kan brukes etter
avtale med kanalenes eiere. Det er med andre ord den faktiske
ytringsmuligheten som påvirkes.
Som alternativ til ulike former for medvirkeransvar står eneansvaret.
Dette er et helt sentralt begrep i svensk rett, som regner «ensamansvaret»
som et av de grunnleggende prinsippene i sin ytringsfrihetsregulering. 491
Også i dansk rett tilstrebes så få ansvarssubjekter som mulig, men uten at det
er formulert så sterkt som i Sverige. Et eneansvar må være eksklusivt, dvs. at
489.Noen forklarer den store forekomsten av opphavsrettslig beskyttet materiale som ulovlig
er lagt ut på nettet, som et resultatet av en «dugnadsånd», jf. Harald Brombach: «Dugnadsånd
har lenge ført til brudd på opphavsrett på nett», digi.no 9. mars 1998: «Mange tenker
gjerne som så – hvis jeg gjør dette for de andre, kanskje noen andre gjør noe som kan
interessere meg. Derfor blir stadig mer informasjon tilgjengelig på nettet og sjansen for å
finne det man leter etter blir stadig større. At rettighetene til det som legges ut ikke alltid
eies av de som legger det ut, betyr ofte ikke så mye for den jevne bruker. Behovet for rask
tilgang til det man leter etter betyr mer. Internett har alltid vært litt anarkistisk. Kanskje
det alltid vil forbi det? Jeg håper det, for noe av sjarmen med Internett er at det ikke er
hundre prosent kommersielt.»