«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 157
redaksjonen, som igjen kan gi et stadig riktigere bilde av de faktiske forhold.
Det kan enten føre til at saken viser seg overvurdert, og må legges død, eller
at toppen av et isfjell er funnet. Hva som er en fjær og hva som er isfjell er ofte
umulig å si på forhånd. Et krav om full sannhet fra første dag kan legge mye
av den undersøkende journalistikken død. Dette må ikke leses som et forsvar
for slurvet journalistikk, men mer som en forpliktelse til å følge opp med
offentliggjøring av nye opplysninger når de gamle blir motsagt.
6.2.3.2.4 Andre stater
Ytterligere argument for et skyldkrav kan hentes fra rettstilstanden i en del
andre stater. I noen tilfeller, som Storbritannia og Sør-Afrika, er det snakk om
en helt fersk utvikling som Norge med fordel kan ta del i.
Usa
Fram til 1960-tallet ble ikke the First Amendment oppfattet som relevant i forhold
til injurier. Læren var at ærekrenkende utsagn ikke var «within the area
of constitutionally protected speech», 278 fordi ærekrenkelser ikke gjaldt
utveksling av ideer. Dette endret seg med dommen New York Times v Sullivan
(1964). Da uttalte US Supreme Court at injuriesaker måtte avgjøres i lys av «a
profound national commitment to the principle that debate on public issues
should be uninhibited, robust, and wide-open, and that it may well include
vehement, caustic and sometimes unpleasantly sharp attacks on government
and public officials».
Et objektivt ansvar for sannheten i beskyldningen ble ansett som uheldig
for den offentlige debatt og for publikums rett til å kritisere offentlige tjenestemenn
og offentlige institusjoner. Tvil om hvorvidt man kan oppfylle beviskravene
kan få folk til å avstå fra å fremme offentlig kritikk. Derfor ble læren at
«public officials» som fornærmede må bevise at de ærekrenkende beskyldningene
«was made with actual malice – that is, with knowledge that it was false
or with reckless disregard of whether it was false or not». I resonnement er det
gjort til et poeng at offentlige tjenestemenn vil ha lett tilgang til media og
dermed lettere kan forsvare seg.
Mot denne læren ble det innvendt at det ikke ligger noen verdi i uriktige
faktiske påstander. Uriktige ideer må beskyttes bl. a. under henvisning til sannhetsargumentet,
men hvorfor skulle man gi grunnlovsbeskyttelse til gale,
ærekrenkende påstander av faktisk art, om de aldri så mye er framsatt i en
begrunnet tro på at de er riktige?
Svaret på denne innvendingen kom i Philadelphia Newspapers Inc v Hepps
(1986). Da uttalte US Supreme Court at «erroneous statement is inevitable in
free debate, and it must be protected if the freedoms of expression are to have
the breathing space that they need to survive». Argumentet er altså at feilaktige
utsagn ikke er til å unngå i en fri debatt og at også slike utsagn må gis et
visst vern om ytringsfriheten skal få pusterom nok til å overleve. En motsatt
regel vil ha som resultat at tvil og selvsensur vil hindre sanne beskyldninger
og opplysninger fra å kommer fram, noe som er meget uheldig, særlig sett hen
til demokratibegrunnelsen, jf. "Demokratiprinsippet" i kap. 2.2.3. 279
278.Beauharnais v Illinois, 1952.
279.Jf. Eric Barendt/Laurence Lustgarten/Kenneth Norrie/ Hugh Stephenson: Libel and
the Media, The Chilling Effect, Oxford 1997, side 190.