«Ytringsfrihed bør finde Sted»

More documents

Recommendations

Info

NOU 1999: 27 Kapittel 7 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 228 gjelder så vel det enkelte eksemplar som utgivervirksomhet generelt. Det fantes et klart brudd på bestemmelsen i den nå opphevde legemiddelloven av 20. juni 1964 nr. 5. 437 Lovens § 29, 1. ledd bestemte at «reklame for legemidler skal være nøktern og sann og skal på forhånd være godkjent av den myndighet Kongen bestemmer». Det var ikke noe unntak for slik reklame selv om den forelå i form av trykt skrift. Grl. § 100, 1. punktum sier ikke noe om hvem som er bærer av retten til ikke å bli gjenstand for forhåndssensur. Bestemmelsen er tilsvarende taus om hvem som er forpliktet til å avstå fra slik sensur. Svaret på dette må derfor forsøksvis finnes andre steder. Det er ikke mange steder å lete, bl. a. fordi det ikke har vært tradisjon for å drøfte dette spørsmålet i norske statsrettslige framstillinger. Det må uten videre kunne legges til grunn at den formelle ytringsfrihet i alle fall er en rettighet for myndige norske statsborgere. I praksis synes det også å være lagt til grunn at juridiske personer – dvs. selskap og sammenslutninger av ulik art – er ansett som rettighetssubjekt. Var det annerledes, kunne man tenkt seg forhåndssensur for trykt skrift utgitt av aksjeselskaper o.l. Verken spørsmålet om umyndiges formelle ytringsfrihet eller utenlandske statsborgeres formelle ytringsfrihet i Norge har vært drøftet som problem i den juridiske litteratur. Spørsmålene – de lege lata – må derfor stå ubesvart her. For den sistnevnte gruppen tilsier imidlertid grunnlovsvernets generelle form at også utlendinger er beskyttet, dessuten tilsier folkerettslige regler om ikke-diskriminering lik behandling uavhengig av statsborgerskap. Men samtidig finnes det folkerettslige regler som innrømmer statene rett til å begrense f. eks. flyktningers politiske virksomhet i asylstaten. 438 Ytterligere en problemstilling knytter seg til statens egen ytringsfrihet. Spørsmålet har praktisk interesse fordi mange statlige kontroll- og overvåkningsorgan deltar i den offentlige debatt – gjerne med private økonomiske interesser som motpart – eller de driver opplysningsvirksomhet rettet mot allmennheten om varer og tjenester som frambys på markedet av private aktører. Skulle disse organene ha mindre formell ytringsfrihet enn private rettssubjekt, blir deres oppgave vanskeligere, f. eks. kunne man tenke seg at næringsdrivende bruker midlertidig forføyninger mot enhver offentliggjøring av prissammenliknende undersøkelser eller kvalitetstester, og at slike forføyninger lettere kunne oppnås fordi hensynet til ytringsfriheten får mindre vekt enn dersom saksøkte hadde vært et privat rettssubjekt. 439 Også for spørsmålet om pliktsubjekt etter § 100, 1. pkt. er kjernen i reglen sikrere enn periferien. Det er utvilsomt at Stortinget ikke lovlig kan vedta lover som innebærer forhåndssensur av trykt skrift. Tilsvarende sikkert er det at regjeringen og den øvrige forvaltning – herunder kommunene – ikke kan vedta innføring av slike ordninger. For at reglen skal være sikker er det imidlertid en forutsetning at sensuren rammer private rettssubjekter. 437.Opphevet ved ikrafttredelsen av ny legemiddellov 4. desember 1992 nr. 132. Sensuren fra 1964 var en videreføring av tilsvarende regler i lov fra 1938. En mulig forklaring på dette forbudet, som i dag synes klart grunnlovsstridig, kan være en oppfatning om at reklame som sådan ikke ble ansett som en ytring. 438.Jf. konvensjon om flyktningers stilling 28. juli 1951 art. 15, EMK art. 16 og utlendingsloven (lov 1988/64) § 43. 439.Spørsmålet ble drøftet av Oslo namsretts i sak 97-2360 D, kjennelse 27. november 1997, der saksøker trakk i tvil at statlige organ kunne påberope seg noen ytringsfrihet etter § 100. Ved vurderingen av bruk av midlertidig forføyning mot et tidsskrift utgitt av Statens legemiddelkontroll trengte man derfor ikke se hen til forbudet mot forhåndssensur i Grl. § 100. Staten hevdet at beskyttelsen gjaldt enhver. Retten kom til at § 100 «primært» gir et vern for borgerne mot statsmaktene fordi dette er en menneskerettighetsbestemmelse.
NOU 1999: 27 Kapittel 7 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 229 Spørsmålet om privat forhåndssensur er vanskeligere. Arbeidsgivere kan klart nok kontrollere det som går ut i bedriftens eller institusjonens navn, på samme måte som det ikke er forhåndssensur når en redaktør refuserer en artikkel fra en journalist, nekter å ta inn et leserbrev eller en annonse, jf. "Kanalvokterne" i kap. 4.2.4. Dette blir annerledes dersom arbeidsgiver krever å få lese gjennom ytringer som de ansatte vil framsette i eget navn. Men også her finnes det vanskelige grensetilfeller knyttet opp mot bl. a. arbeidstakeres lojalitetsplikt, og selve utformingen av kravet om forhåndsgodkjenning. Er kravet formulert som en absolutt plikt som utløser sanksjoner ved overtredelse, eller er det utformet som en ordensforskrift og et ønske om tidlig varsling, men uten sanksjoner ved overtredelse? Spørsmålet om forhåndssensur har i praksis bl. a. dukket opp ved institusjoner som fengsler og skoler, knyttet til aviser skrevet og redigert av fanger eller elever. I de tilfellene der institusjonen står som ansvarlig utgiver har Justisdepartementets lovavdeling i flere uttalelser lagt til grunn at institusjonsledelsens sensur best kan sammenliknes en utgivers rett og plikt til å redigere egen avis. 440 Kommisjonen er ikke ubetinget enig i denne innfallsvinkelen. I Sverige er skoleavisproblemet løst annerledes. 441 Særlige problemer foreligger dessuten i Forsvaret, der de vernepliktiges tillitsvalgte er underlagt en kontroll som ikke ville vært mulig overfor f. eks. tillitsvalgte i arbeidslivet. Ifølge en artikkel i Dagsavisen 26. mai 1999 må alle uttalelser fra de tillitsvalgte først godkjennes av Forsvarsdepartementet. Ordningen skriver seg fra et reglement fra 1974 – med en mer spent sikkerhetspolitisk situasjon, og omfatter også de tillitsvalgtes leserbrev til Forsvarets Forum. På samme måten som redaktøren av en avis kan bestemme avisens innhold kan eieren av f. eks. et forretningslokale kreve å se oppslag før de henges opp i forretningen. Hjemmelen for dette vil være den private autonomi. Det offentliges private autonomi er imidlertid begrenset, slik at Postverket f. eks. ikke med hjemmel i privat autonomi kan nekte å motta sendinger fordi innholdet f. eks. er rasistisk og i strid med strl. § 135 a. I følge Justisdepartementets lovavdeling ville en slik nektelse «komme i et tvilsomt forhold til forbudet mot forhåndssensur av trykte skrifter i grunnloven § 100 første punktum». 442 Et håndskrevet brev er ikke trykt skrift. Derfor blir f. eks. ikke den ganske utbredte sensur av brev til og fra fanger sett som problematisk i forhold til dagens sensurforbud. Et medienøytralt forbud mot forhåndssensur – slik 440.I jnr. 164/52 E uttalt at det ikke er i strid med Grl. § 100 at utgivelse av en russeavis ble gjort avhengig av forutgående fremleggelse for og tillatelse fra skolens myndigheter. Tilsvarende jnr. 2810/67 E der utgiveren av skoleavisen i realiteten var skolen. Jnr. 1797/ 89 E dreide seg om en fengselsanstalts fangeavis og fengselsledelsens innholdskontroll. Anstalten dekket utgiftene til og holdt produksjonsutstyret til fangeavisen, slik at en representant for ledelsen i og for seg kunne tatt på seg rollen som redaktør, uten at det behøvde å innebære særlige endringer for de innsattes arbeid med avisen. Slik vil ansvaret ligge hos redaktøren, og ikke hos noe utenforliggende sensurorgan. Kontroll med hjemmel i fengselsloven var derfor i følge Lovavdelingen ikke i strid med Grl. § 100. 441.Justitieombudsmannen kom i sak JO 1958/228 til at en lokal skoleforskift som påla elever eller skoleforeninger som ville utgi publikasjoner å levere denne til gjennomsyn hos rektor for utgivelsen, var i strid med forbudet mot forhåndssensur i Tryckfrihetsförordningen 1:2. Tilsvarende problemstillinger i JO 1964 s 387. 442.Lovavdelingens uttalelse jnr. 126/90 E. Det ble sett hen til postverkets generelle distribusjonsplikt og monopol- eller monopolliknende situasjon. Det ble derimot ikke tatt standpunkt til om en uttrykkelig lovhjemmel for å nekte distribusjon av ulovlige skrifter ville være i strid med Grunnloven § 100.
Page 1 and 2:
Norges offentlige utredninger 1999:
Page 3 and 4:
NOU 1999: 27 Kapittel 1 «Ytringsfr
Page 5 and 6:
Page 7 and 8:
Page 9 and 10:
Page 11 and 12:
Page 13 and 14:
Page 15 and 16:
Page 17 and 18:
Page 19 and 20:
Page 21 and 22:
Page 23 and 24:
Page 25 and 26:
Page 27 and 28:
Page 29 and 30:
Page 31 and 32:
Page 33 and 34:
Page 35 and 36:
Page 37 and 38:
Page 39 and 40:
Page 41 and 42:
Page 43 and 44:
Page 45 and 46:
Page 47 and 48:
Page 49 and 50:
Page 51 and 52:
Page 53 and 54:
Page 55 and 56:
Page 57 and 58:
Page 59 and 60:
Page 61 and 62:
Page 63 and 64:
Page 65 and 66:
Page 67 and 68:
Page 69 and 70:
Page 71 and 72:
Page 73 and 74:
Page 75 and 76:
Page 77 and 78:
Page 79 and 80:
Page 81 and 82:
Page 83 and 84:
Page 85 and 86:
Page 87 and 88:
Page 89 and 90:
Page 91 and 92:
Page 93 and 94:
Page 95 and 96:
Page 97 and 98:
Page 99 and 100:
Page 101 and 102:
Page 103 and 104:
Page 105 and 106:
Page 107 and 108:
Page 109 and 110:
Page 111 and 112:
Page 113 and 114:
Page 115 and 116:
Page 117 and 118:
Page 119 and 120:
Page 121 and 122:
Page 123 and 124:
Page 125 and 126:
Page 127 and 128:
Page 129 and 130:
Page 131 and 132:
Page 133 and 134:
Page 135 and 136:
Page 137 and 138:
Page 139 and 140:
Page 141 and 142:
Page 143 and 144:
Page 145 and 146:
Page 147 and 148:
Page 149 and 150:
Page 151 and 152:
Page 153 and 154:
Page 155 and 156:
Page 157 and 158:
Page 159 and 160:
Page 161 and 162:
Page 163 and 164:
Page 165 and 166:
Page 167 and 168:
Page 169 and 170:
Page 171 and 172:
Page 173 and 174:
Page 175 and 176:
Page 177 and 178: NOU 1999: 27 Kapittel 6 «Ytringsfr
Page 227: NOU 1999: 27 Kapittel 7 «Ytringsfr
Page 279 and 280:
Page 281 and 282:
Page 283 and 284:
Page 285 and 286:
Page 287 and 288:
Page 289 and 290:
Page 291 and 292:
Page 293 and 294:
Page 295 and 296:
Page 297 and 298:
Page 299 and 300:
Page 301 and 302:
Page 303 and 304:
Page 305 and 306:
Page 307 and 308:
Page 309 and 310:
Page 311 and 312:
Page 313 and 314:
Page 315 and 316:
Page 317 and 318:
Page 319 and 320:
Page 321 and 322:
Page 323 and 324:
Page 325 and 326:
Page 327 and 328:
Page 329 and 330:
NOU 1999: 27 Kapittel 10 «Ytringsf
Page 331 and 332:
Page 333 and 334:
Page 335 and 336:
Page 337 and 338:
Page 339 and 340:
Page 341 and 342:
Page 343 and 344:
Page 345 and 346:
Page 347 and 348:
Page 349 and 350:
Page 351 and 352:
Page 353 and 354:
Page 355 and 356:
NOU 1999: 27 Vedlegg 1 «Ytringsfri
Page 357 and 358:
Page 359 and 360:
Page 361 and 362:
Page 363 and 364:
Page 365 and 366:
Page 367 and 368:
Page 369 and 370:
Page 371 and 372:
Page 373 and 374:
Page 375 and 376:
Page 377 and 378:
Page 379 and 380:
Page 381 and 382:
Page 383 and 384:
Page 385 and 386:
Page 387 and 388:
Page 389 and 390:
Page 391 and 392:
show all

«Ytringsfrihed bør finde Sted»

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?