«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 10 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 343
falt. Vi antar imidlertid at unntaksadgangen med vårt forslag vil bli noe snevrere
enn hva tilfellet er i dag. Det vil ikke minst bli nødvendig å arbeide med
sikte på mer presis formulering av flere av unntakene. For en nærmere drøftelse
av visse sider ved offentlighetsloven vises til "Offentlighetsprinsippet" i
kap. 5.4.3.1 Offentlighetsprinsippet, og konklusjonen i "Konklusjon" i kap.
5.4.3.3.
Unntaksbestemmelsen i 2. punktum vil også få direkte betydning for
adgangen til å pålegge offentlig ansatte taushetsplikt. Det vil gi liten sammenheng
i regelverket om taushetsplikt kan pålegges uavhengig av 5. ledd, 2.
punktum, og det kan invitere til omgåelser, se nærmere "Ansattes ytringsfrihet"
i kap. 6.2.4.1.
10.3.8 Nærmere om 6. ledd
I 6. ledd uttrykkes det såkalte infrastrukturkravet, dvs. kravet om at staten
aktivt skal medvirke til at individer og grupper har en faktisk ytringsmulighet.
Statens oppgave utvides i 6. ledd fra passivt å avstå fra inngrep til aktivt å sikre
borgernes ytringsmulighet. Infrastrukturkravet innebærer en forpliktelse til å
legge til rette for kanaler og institusjoner for en åpen og opplyst offentlig
samtale, kort sagt et overordnet statlig ansvar for oppbyggingen av et offentlig
rom.
For å få et godt fungerende offentlig rom, er det ikke nok med fravær av
inngrep. Det er også nødvendig med aktive tiltak fra fellesskapets side. Det er
derfor viktig i en grunnlov å henlede oppmerksomheten på statens positive
forpliktelser, og ikke bare gi rammer for nattvekterstatens negative kontrollfunksjon.
Det ligger i hele tenkningen om ytringsfriheten som en forutsetning
for tre helt avgjørende prosesser (sannhetsøkning, demokrati og individets
frie meningsdannelse) at når det eventuelt kan påvises at en eller flere av prosessene
ikke fungerer som forutsatt, må det primære tiltak være styrking av
prosessene ved positive virkemidler. Bedre enn å forby verbale angrep på
posisjoner, handlinger og holdninger er det derfor å legge forholdene til rette
for at de angrepne kan komme til orde – og nå fram til den samme allmennhet
– med sine versjoner av virkeligheten.
Sammenhengen mellom et godt fungerende offentlig rom og behovet for
begrensninger i ytringsfriheten kan ikke leses antitetisk. Det vil være i strid
med hele ytringsfrihetens idé om man forsøker å bygge ned det offentlige rom
for dermed å skaffe argumenter for rettslige inngrep.
Begrepene krav og plikt kan i denne sammenhengen ikke forstås som rent
juridiske begrep. Det er mer snakk om demokratiske og politiske forpliktelser,
og uten en utdypende lovgivning som konkretisere statens forpliktelser
vil 6. ledd bare unntaksvis kunne brukes som selvstendig hjemmel for et krav
om faktisk ytringsmulighet. Formuleringen har i så måte paralleller til Grl. §
110, 1. ledd, § 110 a og § 110 c, 1. ledd. Det er i første rekke tale om nedfelling
av prinsipper som det i dag er bred enighet om.
Som påvist i "Linjer i ytringsfrihetens historie i Norge" i kap. 3 og "Ytringsfrihetens
vilkår i det offentlige rom" i 4 har staten i hele perioden fra 1814 – og
tidligere – påtatt seg et stort ansvar for å etablere og utvikle forutsetningene
for en fungerende offentlig samtale. At dette ansvaret nedfelles i Grunnloven
innebærer i så måte ikke at nye oppgaver pålegges staten. En grunnlovsfesting
vil imidlertid både synliggjøre og markere statens ansvar, og slik løfte fram
vedlikehold og utvikling av det offentlige rom som et viktig politisk ansvar.
Med dette markeres også at etablering, drift og utvikling av kanaler og medier