«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 114
Det sier seg selv at kommisjonen ikke kan gå inn i alle disse områder. Det
er imidlertid viktig at man ved reguleringer av og bevilgninger til alle disse (og
flere) institusjoner er oppmerksom på viktigheten av disse institusjoner for
den offentlige samtale og for konstitueringen av samfunnet generelt. Det
innebærer blant annet at man ikke må se for instrumentelt på disse oppgaver.
Vitenskapen er f. eks. ikke bare leverandør av nyttig viten, men også viktig
som kulturfaktor, som normgivende for hvordan man skal nå den bedre
innsikt, eller sannhet, som var den første begrunnelse for ytringsfrihet. Skolen
skal ikke bare gjøre oss til nyttige samfunnsborgere, men skal (ut)danne oss
til myndige mennesker. Her reflekteres altså den annen begrunnelse, autonomien,
eller det selvstendige menneske og den fri meningsdannelse. Mediene
er av grunnleggende viktighet for å opprettholde den løpende offentlige
samtale som skal danne grunnlaget for politiske beslutninger i bred forstand.
Her reflekteres altså den tredje begrunnelse, demokratiet. Folkebibliotekloven
av 1985, universitetsloven av 1995 og opplæringsloven av 1998 er således
eksempler på lover som indirekte er av stor betydning for reguleringen av
og vernet om ytringsfriheten (inkludert informasjonsfriheten). Mediene er
idag regulert ved en rekke lover. Om det er behov for en egen medielov
drøftes nedenfor under "Medielovgivning" i kap. 5.5.
I den nye grunnlovsparagraf har kommisjonen funnet å ville understreke
viktigheten for ytringsfriheten av dette institusjonelle system ved et eget 6.
ledd som etablerer et infrastrukturkrav. De mange lover det er referert til og
som det er gitt eksempler på, vil derved få en grunnlovsmessig basis. Dette
forutsettes å styrke forståelsen av slike lovers betydning for ytringsfriheten og
innebærer en forpliktelse til å vurdere denne type lovgivning ut fra hensynet
til ytringsfriheten. I det følgende skal vi se på de viktigste lover som kan sies
mer direkte å representere et positivt vern om ytringsfriheten.
5.4 Lovbestemmelser om åpenhet
5.4.1 Informasjonsfrihet
I Ytringsfrihetskommisjonens mandat står det at kommisjonen skal vurdere
om «informasjonsfriheten bør vernes av grunnloven». Informasjonsfriheten
gjelder retten til å motta informasjoner som kilden frivillig gir fra seg. Det er i
dag vanlig å se på denne frihet som en del av ytringsfriheten. Informasjonsfriheten
er således vernet i EMKs ytringsfrihetsartikkel, art. 10, der det heter at
man ikke bare skal ha frihet til å meddele, men også til å motta «opplysninger
og ideer». Enda tydeligere kommer informasjonsfriheten til uttrykk i den
tyske grunnlov, der det heter at enhver skal ha frihet til «sich aus allgemein
zugänglichen Quellen ungehindert zu unterrichten» (rett til «uhindret å
kunne holde seg underrettet fra alment tilgjengelige kilder»). Kommisjonen
mener informasjonsfriheten er en naturlig del av ytringsfriheten, og foreslår
at den grunnlovsfestes (kfr. "Nærmere om 2. ledd" i kap. 10.3.3).
Prinsippet er kanskje ikke så opplagt som det kan synes ved første
øyekast. Problemet i denne sammenheng oppstår først og fremst når avsender
av meninger eller ideer ligger utenfor norsk jurisdiksjon. Man kan da tenke
seg at det blir fristende alternativt å legge restriksjoner på mottagers rett til å
motta. Innlevering av radioapparater under krigen er således helt klart et
brudd på informasjonsfrihetsprinsippet. Reguleringer av adgangen til å sette
opp parabolantenner eller forbud mot import av visse bøker og blader vil også
kunne være krenkelse av informasjonsfriheten. Kommisjonen vil også påpeke